Å vekke et håp

Sjelesorg på nett kan gi mange uventede møter.

Denne reportasjen er hentet fra Sjømannskirkens magasin HJEM nr. 4 2017

Tekst og foto: Marte Kvam Eide og Morten Opedal

«JEG VIL DØ» En anonym person, som nettprest Pernille Astrup (43) aldri har snakket med før, har tatt kontakt i en desperat situasjon. For å bli hørt, bli sett, få hjelp. «Da skjønner jeg at du har det veldig, veldig vondt. Så fint at du kom hit», skriver Astrup på kontoret hjemme. Hun trykker send og chatten er i gang. Hvor den vil bringe vet ingen av dem, men det første skrittet på veien er allerede tatt.

Astrup vet ikke hvor gammel personen er eller hvorfor han eller hun har det tøft, men hun vet at vedkommende har behov for noen å snakke med. Slike samtaler er det mange av. Nettkirken, som ble opprettet i 1999, er et samarbeid mellom Sjømannskirken og Den norske kirke. På nettkirken.no kan de som ønsker det sende en e-post eller chatte med en nettprest, tenne et lys eller be en bønn.

MELLOM HIMMEL OG JORD

– De er forbausende ofte rett på sak når de tar kontakt for en samtale, sier Ingrid Wågen Nyhus (30) som har vært nettprest i snart tre år. Vi møter henne på en kafé midt i Bergen sentrum, en av de mange stedene hun pleier å chatte for Nettkirken på fredager og søndager.

– Å formulere noe skriftlig tror jeg er mye enklere enn å gjøre det muntlig. Det at vi ikke sitter ansikt til ansikt gjør at det kjennes trygt, det blir litt mindre skamfullt. De åpner seg raskere så jeg tror at veldig mange har en fordel av å kommunisere om dette skriftlig, sier hun.

Det Teologiske Menighetsfakultetet i Oslo møter vi teologistudent Marie Skarrebo Holmen (24). Hun har vært med som nettprest siden litt før jul og sier at samtalene kan handle om alt mellom himmel og jord. Hun chatter hjemmefra på onsdagskveldene.

– De handler om livet. Vi vet aldri hvilke mennesker og historier vi kommer til å møte når vi starter en chattevakt. Jeg tror det er en grunn til at de tar kontakt med oss, selv om de ikke nødvendigvis nevner Gud eller religion.

Noen ganger vet jeg ikke helt hva jeg skal svare, da ber jeg til Gud.Marie Skarrebo Holmen

LIVREDDENDE HJELP. Det er ingen tvil om det fremdeles ikke er uproblematisk å be om hjelp i dagens samfunn. For mange er terskelen høy for å ta kontakt, selv med et lavterskeltilbud.

– Har du problemer med internett-tilkoblingen, så ringer du en supporttjeneste som kan fikse linjen. Har du problemer med rørene, så ringer du en rørlegger som kan komme og ordne det. Men har du personlige problemer så er det en stor forventning om at du skal klare det selv, sier Astrup mens hun lager seg en kopp kaffe på kjøkkenet i Åsgårdstrand.

– Spesielt når det gjelder ungdom kan det føles ekstremt å be om den hjelpen. Det er ofte ikke aktuelt før de føler at døden er det eneste alternativet. Og så tør de ikke å dø heller, for de har jo ikke lyst til det! Da kan det hende at muligheten for å spørre om hjelp kan bli en vei å gå likevel, selv om den har vært umulig ganske lenge, forklarer hun og forteller at hun har vært med på livreddende hjelp flere ganger, flere ganger enn folk kanskje tror.

– Det tar tid og jeg har lært å gi dem den tiden de trenger, understreker Astrup.

Hun har vært i kontakt med mange ungdommer som lever under vold og overgrep.

– Det begynner kanskje med en holdning om at de må bare ha det slik, at de må holde ut og at de ikke har fortjent noe bedre, at det er de andre i familien det er synd på. Å sette ord på noe, det å åpne døren til det rommet, det bringer opp følelser om at dette er nokså uutholdelig, forteller hun og tar en liten pause før hun legger til:

– Det er sterkt å oppleve at disse ungdommene, som har møtt så lite godhet, gjenkjenner det likevel når de møter det. Det gjør noe med dem å bli møtt med vennlighet, respekt og omsorg. Kontakt mellom mennesker vekker nesten alltid håp, sier Astrup og smiler.

MEDVANDRERE. Nettprestene har ikke som mål å erstatte en samtale ansikt til ansikt. Tilbudet er for alle som trenger en samtale med noen, om både smått og stort.

Vi vil være en medvandrer, som går sammen med deg et lite stykke på livsveien og hører på det du har å si. Vi vil utgjøre en forskjell om det så bare er for de to timene vi er på chatten. For mange erstatter denne samtalen et tomrom, de er ikke klare for samtalen ansikt til ansikt enda. Da er Nettkirken helt fantastisk!Pernille Astrup

Fordi chatten foregår skriftlig har ikke nettprestene noen mulighet til å se eller høre vedkommende de snakker med. Teologi student Marie Skarrebo Holmen er fra generasjonen som er godt vant til denne type kommunikasjon.

– Vi kan bare tolke det folk skriver, ikke ansiktsuttrykk eller kroppsspråk. Det kan være utfordrende, vi vet for eksempel ikke om en person fortsatt er til stede på chatten hvis det blir helt stille, sier 24-åringen og legger til at erfaringene på Nettkirken har gjort at hun tenker på hvordan hun kommuniserer med folk i sitt eget liv.

– Jeg tror det hjelper å dele når man har det tungt. Vi skal ikke alltid snu situasjonen til noe positivt, noen ganger skal vi bare lytte, være til stede. Jeg møter folk som ikke har blitt behandlet pent og som har hatt vonde opplevelser. Det er en enorm tillitserklæring å bli med på innsiden av noens liv på den måten, sier hun.

Jeg synes det er dypt meningsfullt å være prest på denne måtenIngrid Wågen Nyhus

Det er et stort aldersspenn hos de som kontakter Nettkirken. Prestene har snakket med folk fra 12 år til godt oppe i 90-årene. Noen ganger er en samtale nok, mens andre ganger bygges relasjonene opp over lengre tid, noen flere ganger i uken gjennom flere år. For voksne kan det være snakk om å bearbeide sorg, skam eller ting som har skjedd i fortiden og som de sliter med.

– Det fineste jeg opplever som nettprest er når jeg hjelper noen og at jeg utgjør en forskjell. Jeg synes også det er viktig at kirken har denne typen lavterskelarbeid og synes det er dypt meningsfullt å være prest på den måten, sier Ingrid Wågen Nyhus som til vanlig jobber i St. Jakob kirke i Bergen.

Chattingen gjør hun som regel fra sin egen stue, på kafé over en kaffekopp eller på kontoret i kirken. Nettprestene synes det er viktig å prøve å få til et godt møte selv om historien er tung.

– Livskriser er et vanlig samtaleemne. Alt fra skilsmisser til å miste et barn eller noen i familien, depresjon, angst og ensomhet, forteller Nyhus. I løpet av sine år som nettprest har hun opplevd mye og møtt mange skjebner. Samtaler som gjør ekstra sterkt inntrykk på henne er ofte de med unge mennesker som lever i voldelige hjem eller med overgrep.

– Det er selvfølgelig tøffe samtaler. Samtidig er jeg veldig glad for at de tar kontakt og at vi kan gi dem den støtten og hjelpen de trenger.

STAFETTPINNE. En ungdom som lever med vold, rus eller overgrep har vanskelig for å stole på noen. De voksne rundt dem som skulle ivareta deres mest grunnleggende behov og ta vare på dem har sviktet. Astrup forklarer at nettprestene kun kan hjelpe de som gir de tillatelse til det, da kan nettprestene ta kontakt med en annen voksen i nærmiljøet som ungdommen stoler på.

– Da kan vi bli enig om at jeg sender en mail til vedkommende, og hva jeg skal skrive. Jeg presenterer meg ordentlig og forklarer situasjonen som denne ungdommen er i og ber de dra for å finne ham eller henne, som kan ha rømt hjemmefra eller gjemt seg. Noen ganger, dersom ungdommens sikkerhet er på spill, ber jeg de ta med politiet. Men de fleste gangene tar jeg ikke den beslutningen for dem. Jeg gir stafettpinnen videre til denne voksne personen og har aldri opplevd at de ikke har tatt det ansvaret. Men jeg forblir en sjelesørger for ungdommen dersom de vil det, sier Astrup som har fulgt mange ungdommer inn i fosterhjem og chattet med dem i lang tid etterpå. På godt og vondt.

Det er mange mennesker som bærer på hemmeligheter det er vanskelig å sette ord på og som de aldri har fortalt til noen.Pernille Astrup

– Det blir ikke rosenrødt selv om de får hjelp. De har levd på overlevelsesmodus i en ekstrem situasjon og har en forestilling om at smerten skal opphøre. Men så er det egentlig nå den kommer, forklarer hun og sammenligner det med hvordan mennesker som står midt i en brann ikke har anledning til å kjenne etter hvordan de egentlig har det før det roer seg ned rundt dem.

– De er livredde for å ha tillit til og bli glade i noen. Forsvaret skal myknes og det er i denne perioden at mange fosterhjem opplever at ungdommen rømmer eller skader seg selv. De bytter ut ordene med handlinger fordi de mangler språk for å sette ord på hvordan de har det.

Astrup står ved kjøkkenbenken og ser ut av vinduet. Som mor rører de unge skjebnene hun møter hennes morshjerte. Det kan være en utfordring å vite hvordan hun skal avslutte en samtale med et menneske som føler seg veldig alene.

– I møte med ungdom er jeg redd for å knytte bånd jeg ikke kan leve opp til. De opplever at det er lett å snakke med meg, men det ville ikke vært lett å snakke med meg dersom vi var ansikt til ansikt. Det er viktig at jeg trekker meg litt tilbake slik at jeg ikke står i veien for at mennesker i omgivelsene kan slippe til, stadfester hun.

MENINGSFYLT. Selv om nettprestene sitter alene når de chatter, er de del av et fellesskap. For tiden består Nettkirken av 15 prester i inn- og utland som alle har erfaring med sjelesorg og det å snakke med mennesker i vanskelige situasjoner. Teologistudent Holmen er en av de nyrekrutterte og har hatt en god opplevelse så langt.

– Jeg synes det virket litt skummelt i begynnelsen, men det var enklere enn jeg hadde trodd å ha sjelesorg via chat. Det skyldes at man kan bruke tid på å formulere hva man vil si og tenke seg om noen ganger. Noen ganger vet jeg ikke helt hva jeg skal svare, da ber jeg til Gud. Jeg føler meg aldri alene, når jeg har med Gud på laget, sier 24-åringen og legger til at hun synes det er bra chatterne kan se hvem de snakker med.

– Det er med på å bygge en relasjon og kan gjøre de litt tryggere i en situasjon som kan være litt skummel for mange. Noen har lyst til at jeg skal be for de, mens andre har helt konkrete spørsmål om religion.

Siden chattingen er tidsbegrenset er det avgjørende at nettprestene er konsentrert under samtalene. Holmen forteller at hun har et fast ritual for å forberede seg til en chatteøkt.

– Jeg liker å tenne lys før jeg setter meg ned med en kopp kaffe. Så starter jeg med et tomt dokument. Deretter fyller jeg siden med alt jeg tenker på og får tømt hodet. Så gjør jeg det samme når jeg er ferdig med økten, før jeg ber for de jeg har snakket med. Da gir jeg det til Guds hender. Jeg er avhengig av å legge det fra meg, jeg må ha plass til meg selv. Min opplevelse er å koble meg på chatten og koble av fra hverdagen. Det tilføyer mitt liv noe å være nettprest og gir meg et bredere perspektiv. Det verdsetter jeg, sier Holmen.