Fra bar til bar i Pattaya

Tekst og foto: Solrun Dregelid

Artikkelen er hentet fra magasinet HJEM nr. 5-16.

De skiller seg tydelig ut der de kommer gående i den klamme Pattaya-natten. De hvite skjortene, med den karakteristiske måken på brystet, blant blinkende neonlys, fulle folk, nysgjerrig turister og prostituerte av begge kjønn. Klokken er 22 og sjømannsprest Ragnvald Seierstad og diakonal medarbeider Hans Konrad Nyvoll er på ukens bar til bar-runde på Pattaya Beach.

–Vi besøker ikke barene for å moralisere eller misjonere, men for å møte folk der de er. Oppsøkende virksomhet er en del av vårt diakonale arbeid, og det innebærer at vi også stikker innom flere av de norske serveringsstedene i byen, sier Seierstad.  

Sjømannspresten står sammen med Nyvoll på veiskulderen og ser nølende på tuk-tukene som raser forbi dem.

–Du må ikke nøle, sier Nyvoll før han går med raske skritt over veien med Seierstad hakk i hæl.

Egen erfaring

Mens Seierstad har bodd to år i Thailand, kom Nyvoll til landet for 15 år siden. Han så et stort behov for bar-til-bar-konseptet da sjømannskirken flyttet fra Bangkok til Pattaya i 2005.

–Vi ble stadig oppringt av bareiere som trengte hjelp med gjestene sine. Det var folk som havnet på sykehus, og det var folk som mer eller mindre drakk seg i hjel hjemme. Tidligere oppsøkte bareierne selv disse menneskene, men så overtok sjømannskirken oppgaven, sier Nyvoll.

Han har selv en fortid som alkoholavhengig.

–Jeg begynte å drikke som tenåring, og så ballet det på seg. I mange år drakk jeg hver eneste kveld. Først på bar. Deretter isolert i leiligheten.

Lenge var alkoholen hans beste og eneste venn. Helt til en natt han tok den viktigste avgjørelsen i sitt liv.

–Jeg kjente at jeg ikke orket mer. Jeg hadde såret de jeg var mest glad i – sønnen min og moren min. Det gikk opp for meg at jeg trengte hjelp, ellers var løpet kjørt. Heldigvis valgte jeg det første, og siden har jeg ikke hatt problemer med alkohol.

Nyvolls dyrekjøpte erfaring kommer nå godt med som ansatt i Sjømannskirken. 

–Mange alkoholikere må nå bunnen før de søker hjelp. Ved å besøke barene her, håper vi å være dem folk kontakter dersom de når et slikt punkt. Jeg håper også at jeg kan så et frø, og inspirere, ved å dele min historie til dem som tar initiativ til å prate om alkoholproblemene sine, sier 57-åringen.

Ved bardisken  Oddbjørn Kjestad (t.v) og Lars Magnus Falch har en rolig kveld på Scandinavian Bar.

Takknemlig

Nyvoll og Seierstad understreker imidlertid at møtene med de som har størst alkoholproblemer, ofte ikke skjer på bar.

–Når problemene eskalerer, isolerer mange heller seg hjemme eller på hotellrommet. Noen ganger får vi ikke vite om disse menneskene før vi blir kontaktet av sykehus eller venner og familie i Norge.

På andre siden av strandpromenaden går de to kirkeansatte inn på et slags kjøpesenter bestående av flere barer. Innerst i lokalet henger en skipsklokke og flere norske flagg. «Scandinavia Bar» står det på et skilt.

Det er ennå tidlig kveld, og bare lavmælt prat høres fra de 10-12 personene som sitter rundt bardisken. Bareier Erik Sørensen smiler gjenkjennende til Nyvoll og Seierstad. Han er takknemlig for sjømannskirkens synlige tilstedeværelse i byen de siste årene.

–Det gir trygghet å ha dem her. Jeg setter pris på at jeg har noen å ringe til ved behov, og jeg vet at gjestene setter stor pris på at sjømannskirken kommer på besøk, sier han. 

Oddbjørn Kjestad er en av dem. Han har noen uker fri fra båten han jobber på, og som vanlig tilbringer han ukene i Pattaya. 49-åringen går på bar først og fremst for å prate med folk, ikke for å drikke. Han setter derfor pris på at sjømannspresten setter seg ned for å prate med han.

–Først og fremst er det veldig hyggelig, men det kjennes også trygt at sjømannskirken er her i tilfelle noe skulle skje, sier Kjestad, som ikke regner seg som en kirkegjenger.

Bareier  Erik Sørensen driver Scandinavian Bar og synes det både er trivelig og trygt at Sjømannskirken kommer på besøk.

Hvite dager

En pensjonert offshorearbeider fra Stavanger sitter på andre siden av baren. Han drikker sakte av ølflasken sin. Det er, ifølge 68-åringen, den første og siste i kveld. Før han møtte sin kone, og fikk en datter som nå er to år, levde han et langt hardere liv.

–Nå har jeg et ansvar som gjør at jeg ikke drikker noe særlig. Det var annerledes før, sier mannen som ønsker å være anonym. 

–Jeg pleier å si at det er to farlige ting her nede: Trafikken og alkoholen, legger han til.

Han kjenner flere tidligere offshore-kolleger som har drukket seg i hjel i byen.

–Mange av dem som fortsatt er på flasken, forsøker nå å ha noen hvite dager innimellom. For dem er sjømannskirken et fint sted å være. Mange går dit rett og slett for å holde seg edru, sier mannen som selv har blitt en viktig del av miljøet i kirken etter syv år i byen. 

Seierstad bekrefter at flere av dem de har møtt på bar har dukket opp i sjømannskirken etterpå.

–Terskelen blir nok litt lavere når de har møtt oss. Flere har senere kommet på lørdagsgrøt, og gradvis blitt en del av miljøet. Det tror jeg har vært godt for dem. Hos oss er det både rusfritt og sosialt.

Ensomhet og livskriser

En time har gått. Nyvoll og Seierstad reiser seg. Flere av mennene rundt baren gir dem et håndtrykk til avskjed.   

–Mens noen prater om vær og vind, tar andre opp tema som ensomhet og livskriser. Vårt viktigste bidrag er å vise at vi i Sjømannskirken er her for dem om de skulle trenge oss, sier sjømannsprest Seierstad.  

Sammen med Hans Konrad Nyvoll går han igjen ut i den klamme Pattaya-natten. Mellom blinkende neonlys, nysgjerrige turister og prostituerte av begge kjønn, beveger de seg bortover strandpromenaden. Neste bar er like rundt hjørnet. Der skal de ha enda flere møter – der folk er.