Barnas kirke

Sjømannspresten i Berlin har mange små hjelpere under gudstjenesten.

Denne saken er hentet fra HJEM nr.4, 2016

Tekst og foto Solrun Dregelid

–Jeg ser ut som en julenisse, kniser Elisa Coerdt når hun tar på seg den store, hvite kappen foran speilet.

Albaen, som klesdrakten kalles, skal signalisere til menigheten at 12-åringen har en viktig rolle under dagens gudstjeneste. Der skal hun være både med-liturg og hjelpe til ved nattverdutdelingen.

–Nei da, du er kjempefin, og hvis du blir prest kommer jeg i ordinasjonen din, sier sjømannsprest Hilde Barsnes.

–Ja, det hadde vært fint, for prest skal jeg bli, svarer Elisa. 

Elisa og sjømannspresten befinner seg på prestekontoret hvor de sammen gjør seg klare til gudstjeneste. Flere barn stikker innom for å få instruksjoner i hva de skal si og gjøre denne søndagen.

Elisa og sjømannsprest Hilde Barnes gjør seg klar til gudstjeneste. 

Trosopplæring

12-åringen Elisa stortrives som medhjelper. Hun har ikke gått glipp av en eneste gudstjeneste siden hun begynte som «presteassistent» for halvannet år siden.

–Jeg gleder meg alltid til dette, og nei, jeg blir ikke nervøs. Det er bare gøy. Jeg tror jeg vil trives veldig godt som prest, sier Elisa idet hun fester mikrofonen på den litt for store albaen sin.

I likhet med de andre små hjelperne, er Elisa en del av den såkalte «Landhausgjengen» i Berlin. Gjengen er skolebarn som møtes en gang i måneden for å leke, spille fotball og lære om Gud og tro. Samlingene har som mål å gi barn og unge grunnleggende kunnskap om den kristne tro.

–Å knytte trosopplæringsprogrammet tettere opp mot gudstjenesten er helt bevisst fra min side. Barn lærer bedre av å gjøre enn å høre. Når de får delta i gudstjenesten, lærer de om Gud og tro gjennom praksis. Det setter seg i kroppen og integreres på en helt annen måte enn det som bare sies med ord, mener sjømannspresten.

Hun finner frem sin egen alba, mens Elisa holder stolaen, det brede båndet som henges rundt nakken.

–Har grønnfargen noe med dåpen å gjøre? spør 12-åringen nysgjerrig.

–Nei, det har noe med årstiden vi er inne i, svarer Barsnes.

Elisa synes hun lærer mye av å hjelpe til under nattverden.

–Jeg vet at brødet er Jesus sin kropp og at vinen er blodet hans, så derfor er vel egentlig nattverden et tilbud til folk om å ta imot Jesus, sier hun.

Økt oppslutning

Å involvere menigheten har ført til større engasjement for gudstjenesten i Berlin. Deltagelsen har økt med over 40 prosent de siste tre årene, fra 1362 i 2013 til 1949 i fjor.

–Når vi lager gudstjeneste sammen, blir den bedre for alle. Både for dem som har oppgaver og dem som deltar fra kirkebenken. Gudstjenesten blir «vår» og ikke «min», sier Barsnes.

Elisa og fem andre barn skal i sving denne søndagen, sammen med en håndfull voksne frivillige. Timen før kirkeklokkene ringer er derfor svært hektisk. Barsnes instruerer og koordinerer både ferske og erfarne, store og små hjelpere. Tålmodig forklarer hun gangen i gudstjenesten, og når de skal gjøre oppgavene de har fått tildelt.

–Det hadde vært 100 ganger enklere å gjennomføre gudstjenesten alene, men da hadde den også blitt 100 ganger dårligere. Alle liker jo å bli sett og å delta, og vi etterstreber å involvere både barn og voksne i det de liker og er gode på, sier sjømannspresten.

Nora bistår under dåpen. 
Elisa og Pernille Coerdt. 

Alle i sving

Kirkeklokkene slår. De to hvitkledde «damene» gjør seg klare til å gå inn i kirkerommet. Etter summingen å dømme, høres det ut som at det er fullt. 

Mens Elisa foreløpig må vente på en stol langs veggen, går de første små hjelperne i gang med sine oppgaver. Annika Ruppelt (7) bærer stolt inn korset i inngangsprosesjonen, mens storesøster Nora (10) holder dåpsvannet. De går forbi fullsatte rader av barnefamilier, enslige, unge og eldre.

Under forbønnen går Elisas lillesøster, Pernille (8), frem for å tenne lys. Storesøster og konfirmant, Hanna (14), leser bønnen.

–Det er ikke mange prester jeg kjenner som ser på det som en gave at barna bidrar i gudstjenesten. Jeg synes det er veldig snilt av Hilde å la oss være med, sier Hanna.

–Det er så gøy å hjelpe til fordi da blir jeg kjent med folkene i kirken, supplerer Annika.

Under dåpen er hele fire små hjelpere i sving. Mens Annika heller dåpsvann i døpefonten, tenner Hanna et dåpslys for hver av de to dåpsbarna i det store kristuslyset. Da barna er døpt får søsknene, Nora (10) og Edgar Hov Lieng (3), æren av å tørke hodene deres.

–Det er lettere å følge med på det som skjer når jeg deltar istedenfor bare å sitte og høre på. Da lærer jeg bedre om oppgavene til en prest, og hvordan gudstjenesten er bygget opp, sier Nora.

Sjømannsprest Hilde og Annika Ruppelt (7). 

Flere til nattverd

Endelig er det Elisas tur. Høytidelig går hun opp bak alteret sammen med sjømannspresten. «Du er vårt håp», starter hun og forteller om hvordan Jesus samlet menigheten som sin familie til nattverden. Deretter inviteres alle til å be «Vår Far» før Elisa og sjømannspresten, fører brødet og vinen frem foran alteret. En lang rekke av barn og voksne formes nedover midtgangen i kirkerommet.

–Nattverden er et sted hvor vi kan ta imot gode gaver Gud vil gi oss. Den er for alle som vandrer på troens vei, uansett hvordan vi har det eller føler oss. Samtidig tror jeg noen opplever at veien til nattverdbordet kan bli lang, og da kan et barn være med å vise veien. Gjennom barnet forkynner vi, uten ord, at nattverden er et sted for alle, sier Barsnes.

Etter gudstjenesten følger menigheten kaffelukten en trapp ned og ut i Berlin-kirkens vakre bakhage. Sjømannsprest Hilde Barsnes takker medhjelperne, store og små, før de går hvert til sitt og sine.

–Det mest givende med å feire gudstjeneste er å være sammen med hverandre og Gud. Kjenne på nærvær og få lyse velsignelsen! At Guds ansikt skal lyse over oss på vår ferd videre, med velsignelse, nåde og fred. Da danser mitt hjerte av glede og takknemlighet.