Den lange veien hjem

Øystein Braaten reiste verden rundt for å finne svar på livets store spørsmål. På et fjell i Peru tok letingen brått slutt.

Denne reportasjen er hentet fra Sjømannskirkens magasin HJEM nr. 7-16.

Tekst Inge MørlandFoto Mette Brandt

–Det var en kamp, sier Øystein Braaten, og tenker tilbake på høstkvelden i 1972.

16 år gamle Øystein går fram og tilbake på veien på Eidsvoll, og venter på bilen som skal ta ham med inn i troens ukjente landskap. Øystein er fascinert av den karismatiske «Jesus-bevegelsen», med langhårete, fargerike og nyfrelste hippier, men det er noe som holder ham igjen. Han ser på seg selv som en revolusjonær og er mye mer trukket mot det radikale politiske miljøet enn mot det litt «snille» skolelaget han er blitt invitert inn i denne høstkvelden. I det fjerne ser han lysene på bilen komme nærmere. Skal han bli med eller skal han la være?

Øystein kaster seg langflat ned i den våte grøftekanten og hører bilen suse forbi. Han blir liggende lenge og se opp mot den stjerneløse himmelen før han tusler hjemover. Han er lettet. Lettet over endelig å ha tatt et valg. Han skal ikke bli kristen.

Møteplass  Øystein Braaten i samtale med en av mange kirkebesøkende på Gran Canaria.

Høysesong og høytid

44 år senere går en kortklipt, svartkledd mann med hvit snipp rundt blant solhungrige nordmenn på Gran Canaria. Øystein Braaten har blitt 60 år og jobber som sjømannsprest og daglig leder i Sjømannskirken i Arguineguin.

–Jeg er helt overbevist om at Gud bruker Sjømannskirken til å lede mennesker til Jesus, sier han og tar på seg solbrillene.

Det lakker og lir mot jul, det er høysesong og høytid, med et yrende folkeliv inni og utenfor kirkelokalene.

–Det jeg savnet da jeg var prest i Norge, var mer engasjement og flere besøkende. Men jeg skal være forsiktig med hva jeg ber om, for her har jeg fått i overmål. Uansett hva vi inviterer til, så kommer det masse folk. Det er veldig flott, men samtidig en stor utfordring å sørge for at alle blir sett og tatt i mot på en god måte, sier Øystein.

Solbrun og smilende nikker han til dem som stopper opp, mens han prøver å forklare hvorfor akkurat denne kirken topper besøksstatistikken, år etter år.

–Det skjer noe med oss når vi er i Syden. Her er det varmt og godt, vi blir mer søkende, mer åpne. Kanskje er nordmenn heller ikke så forhåndsinntatt overfor Sjømannskirken som i møte med kirken hjemme. Og med den fantastiske beliggenheten langs strandpromenaden er det jo nesten umulig å gå forbi, humrer sjømannspresten.

Hva skjedde med den unge, opprørske gutten som kastet seg ned i grøftekanten og gjemte seg for Gud i 1972?

Vagabond og pilegrim

Inne i sjømannskirkens bibliotek, blant hundrevis av bøker, står det en bok med tittelen «Den blå månes dal», av Øystein Braaten.

–Det er en personlig fortelling om min kronglete leting etter svar på livets store spørsmål og meg selv, begynner han.

Letingen varte i ti år, og gikk gjennom tre verdensdeler og nesten 50 land. Med fly, buss, tog – og til fots. Men den indre reisen var vel så omfattende og strabasiøs.

Rammen var 1970-tallet med sin hippiekultur og politiske og religiøse brytningstid. Verden var i endring. Unge fra Vesten valfartet til Østen, og mange kom tilbake med nye tanker og idealer.

–Jeg drømte også om å reise ut i verden, til India, for der hadde The Beatles vært. Men jeg våget ikke reise så langt uten penger.

Han bestemmer seg etter hvert for å besøke en bekjent i London, og får bo gratis hos ham. Det viser seg at han er en del av et buddhistkollektiv. Selv om Øystein betrakter religion som en virkelighetsflukt, blir han fascinert av buddhismen og lar seg friste av muligheten til å lære seg meditasjon.

Øystein er nå 19 år gammel, og fast bestemt på at han skal reise til India, buddhismens opphavsland. Etter et kort opphold hjemme i Norge, og på tross av foreldrenes advarsler, legger han ut på den lange reisen gjennom Europa til India i 1976. Han drar til buddhistklosteret i Igtapuri, øst for Bombay, og deltar på et intensivkurs i buddhistisk meditasjon. Han mediterer ti timer om dagen og drar til et kloster i Thailand. Men en munketilværelse ikke er noe for Øystein. Likevel returnerer han til Norge noen måneder senere som overbevist buddhist.

–Reisen som i begynnelsen var preget av eventyrlyst, utviklet seg gradvis til en religiøs pilegrimsreise, sier han.

Fjellturer  Øystein Braaten liker å gå lange turer, men fjellene på Gran Canaria kan ikke sammenlignes med de han besteg i Peru.

Jesus og Lasse

Tilbake i Norge skjer det imidlertid en rekke hendelser i Øysteins liv, som gjør at hans religiøse søken tar en helt ny retning. Høsten 1979 blir han med noen venner på kino for å se «Jesus fra Nasaret». Filmen gjør sterkt inntrykk. På vei hjem til leiligheten i Oslo går han gjennom Frognerparken, og ved foten av Monolitten lukker han øynene, folder hendene, og ber for første gang siden barndommen.

–Jeg hørte meg selv si: Jesus, hvis dette er sant, hvis du er veien til Gud, så ber jeg om at du kommer ned fra himmelen og viser deg for meg.

Men ingenting skjer. Øystein får bekreftet det han hadde trodd i utgangspunktet: Jesus lever, men bare på film.

En av Øysteins kristne venner, Lasse, klarer likevel å overtale ham til å lese i Bibelen med følgende argumentasjon: «Hvis du regner deg som et ærlig søkende menneske, burde du i det minste lese de fire evangeliene». Øystein får Lasse sin bibel, og berøres av det han leser, men det fører ikke til en umiddelbar endring. Det gjør derimot den danske boken «Andesbjergens hemmelighed». Boken beskriver et hemmelig kloster som skulle befinne seg i «Den blå månes dal» i Peru. Alle religioner var tillatt, og Jesus ble i boken kalt for «Eldste broder». Klosterfelleskapet skulle hjelpe mennesker til åndelig modning, slik at de kunne være veiledere for en villfaren verden. Kun de som var forutbestemt, ville finne frem. For alle andre ville klosteret være skjult.

Kanskje var det dette Øystein lette etter: En forening av østlig og vestlig religiøsitet. Han kjenner et sterkt kall til å forlate alt og alle for å finne Sannheten i «Den blå månes dal».

Den 12. desember 1980 sitter han og kameraten Lasse på flyet med enveisbillett til Peru.

Den blå månes dal

I et halvt år leter Øystein etter klosteret til De syv strålers broderskap. Lasse, som tvilte på om klosteret virkelig eksisterte, hadde tidlig gitt opp og reist tilbake til Norge. Men Øystein fortsetter. Han går fra landsby til landsby, overbevist om at han en dag vil finne fram. Han mediterer og leser i Bibelen, spør lokalbefolkningen og studerer kart. Men etter hvert som ukene går, begynner han å lure på om han er i villrede. Hvorfor er klosteret så godt skjult og hvorfor er det kun for de få? Tvilen fester seg i hodet hans. Øystein er likevel sikker på at hvis han skal finne «Den blå månes dal», må han høyt til fjells.

En vakker morgen i Andesfjellene skjer det som forandrer alt. Øystein er tidlig oppe for å meditere, men han får det ikke til. Det er som om lyset omkring ham blir sterkere og han hører en stemme snakke til ham: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg».

Øystein er lamslått, samtidig merker han en fred stige fram inni ham. Tårene renner nedover kinnene. Han opplever at Jesus er hos ham, den samme Jesus han ti år tidligere hadde avvist i en grøftekant på Eidsvoll.

«Hvis Jesus virkelig er Veien, trenger jeg ikke å gå andre veier. Hvis Jesus er Sannheten, kan jeg holde meg nær ham. Hvis Jesus er Livet, er det ikke lenger nødvendig å trekke seg tilbake fra verden», tenker Øystein.

I løpet av noen minutter er hans store livsprosjekt smuldret bort innefra. Det blir plutselig meningsløst å forsøke å finne klosteret. Kanskje er alt i boken «Andesbjergenes hemmelighed» bare oppspinn? En fiksjon?

Øystein begynner på den lange vandringen nedover snødekte fjellet, til sivilisasjonen, tilbake til Norge. Hjem.

Korset  På en høyde ovenfor Anfi del Mar står det et kors, her har Øystein Braaten utsikt ned mot Patalavaca og Arguineguin.

Vendepunktet

–Opplevelsen på fjellet i Peru kom overraskende. Jeg var en fornøyd buddhist og hadde aldri hatt noe inderlig ønske om å bli kristen før dette, sier Øystein når han gjenforteller historien om hva som skjedde for 36 år siden. 

–Jeg vet ikke hvor stemmen kom fra, om det var utenfra eller inni meg, men jeg ble fylt at et Gudsnærvær som jeg ikke kunne se bort ifra.

–Dette møtet med Gud ble et vendepunkt i livet ditt. Hvorfor viser ikke Gud seg slik for alle mennesker, og hvorfor viste han seg ikke for deg den kvelden du ba om tegn i Frognerparken?

–Gud er Gud, og helt uforutsigbar, sier Øystein før han stopper seg selv.

Han leter etter andre ord, og begynner på nytt.

–Jeg forteller ikke om denne opplevelsen særlig ofte. Den er veldig personlig og gjør meg veldig sårbar. Jeg er klar over at det høres voldsomt ut, derfor foretrekker jeg heller, når folk spør, at de leser boken slik at de kan få troshistorien min i en sammenheng.

–Mange mennesker, også på Gran Canaria, er kanskje på en åndelig leting etter de samme svarene som du søkte etter. Er det bare én vei til Gud?

–Både ja og nei.

Øystein blir tankefull.

–Ja, i den forstand at jeg tror at Jesus er Guds sønn, at han døde for mine og dine synder og er den eneste som kan frelse oss. Men, nei, i den forstand at mennesker går på flere veier, som tilsynelatende ikke er Guds veier, som jeg i Peru. For selv om jeg ikke selv søkte mot den kristne Gud der, tror jeg Gud søkte meg.

–På hvilken måte?

–Jeg har i ettertid oppdaget et mønster: De veiene jeg valgte den gangen jeg avviste kristendommen, ledet meg til slutt tilbake til Gud. Men ifølge Bibelen har vi mennesker full frihet til å si ja eller nei til Gud. Valget blir til syvende og sist vårt!

Sjømannsprest  Øystein Braaten trives best når han kan være prest ute blant folk, og ikke inne på et kontor.

Disippel for Jesus

–Hvilken rett har kristne til å prakke sin egen tro på andre?

–Noen er veldig bevisst på at vi skal misjonere. Min egen erfaring er at Gud kom til meg, ikke først og fremst fordi noen misjonerte. Det å jobbe i Sjømannskirken er å skape rom hvor et hellig møte blir mulig. Men bare Gud selv kan overbevise og forvandle. Jeg kan godt peke på den veien jeg selv har gått, og fortelle om det, men jeg har respekt for folk som leter.

–Hvorfor er Jesus så viktig for deg?

–Det er jo han jeg har satset livet mitt på. Ikke bare tror jeg på ham, men jeg har valgt å bruke mitt arbeidsliv til å tjene ham. Jeg prøver å være en disippel for Jesus. Jeg tenker såpass stort om det, sier Øystein.

–Hvordan vil du beskrive troen din i dag?

–Det å være en kristen tenker jeg er som å være i et forhold som utvikler seg hele tiden. I ethvert forhold er det flest hverdager. Ikke aller dager er så fargesprakende og spennende som opplevelsen jeg hadde på toppen av fjellet i Peru. Når jeg skriver månedsrapporter eller kjemper meg gjennom dagens mange e-poster som må svares på, må jeg minne meg om å se storheten i de små, hverdagsliges gjøremål, humrer sjømannspresten.

–Er du redd for å miste troen?

–Nei. Jeg kan tvile på meg selv, men ikke på Gud eller Jesus. Selv om det selvfølgelig kan være ting i kristendommen som jeg også kan være usikker på.

Juleønsket

–Det mer eller mindre tilfeldige valget du tok i grøftekanten på Eidsvoll i ungdomstiden fikk store konsekvenser for deg. Likevel skriver du i boken din at du er glad for at du tok dette valget?

–Ja. Fordi jeg har fått det livet jeg har fått, det ville jeg ikke vært foruten. Jeg ville jo hatt et helt annet liv hvis jeg ikke hadde tatt det valget. Hvem jeg ville vært nå og hva jeg ville gjort, det er helt umulig å vite.

–Nå har du vært prest i over 25 år, de to siste årene på Gran Canaria, hva er ditt juleønske for rastløse, søkende nordmenn i 2016?

–Jeg ønsker at folk skal åpne sine hjerter for julebudskapet, men det er sagt så ofte at det blir svada.

Øystein må tenke seg litt om, før han svarer.

–Det er så mye av julen som gjemmer for julebudskapet. Vi må ikke la kosen, maten og gavene overskygge det store dramaet som egentlig skjedde julenatt. Maria og Josef hadde ikke rom i herberget, Jesus ble født i en stall, og kong Herodes drepte alle guttebarn under to år i Bethlehem, slik at den lille, hellige familien måtte flykte til Egypt. Julen er en rå høytid, som viser noe av kampen Gud hele tiden har med det onde. Først når vi forstår hva Gud virkelig har gjort for oss, ser vi sammenhengen mellom krybben og korset, julen og påsken.

Snart jul  Øystein Braaten gleder seg til jul, men liker påskehøytiden best.

Denne reportasjen sto første gang på trykk i HJEM nr. 7-16. Har du lyst til å lese mer? Bestill abonnement på hjem@sjomannskirken.no og få sju utgivelser i året.