ENGASJEMENT, TILHØRIGHET & FELLESKAP

En tenåring, en ufør 45-åring, en tidligere sjømann og en enke.
Elise, Randi, Bjørn og Reidun er svært ulike i både alder, bakgrunn og interesser. Men én ting har de fire felles: De legger ned timevis av ulønnet arbeid for Sjømannskirken i Torrevieja.

Denne reportasjen er hentet fra Sjømannskirkens magasin HJEM nr. 1, 2017

Tekst: Solrun Dregelid
Foto: Morten Opedal

ALLE SKAL FØLE SEG INKLUDERT

Elise P. Aas passer på at ingen barn og unge sitter alene i kirken.

Søndagens gudstjeneste i Torrevieja er over. Som vanlig sørger Elise P. Aas for at barna som har kommet til Sjømannskirken føler seg sett. På en litt avslepen vossa-dialekt henvender hun seg til barna som sitter ved et bord og spiller kort.

– Noen som blir med og spiller boccia?

Barn i alle aldre reiser seg og løper ut for å leke sammen i solskinnet foran den store kirkebygningen.

– Ser jeg noen som sitter alene, går jeg gjerne bort for å prate. Det er ikke sikkert de ønsker å være sammen med de andre, men jeg vil i alle fall forsikre meg om det. Jeg vet jo at grupperinger skjer, og prøver derfor alltid å inkludere alle.

Denne rollen tok Elise allerede da hun fikk sin første bibel i kirken som åtteåring. Da hadde hun nettopp flyttet til Torrevieja sammen med sin mor og far, lillesøster og hunden. Hun var ny i Spania, ny på skolen og ny i kirken.

– Siden folk kommer og går her nede hele tiden, lærte jeg raskt viktigheten av å ta imot nye folk med åpne armer, fra første stund. Derfor har jeg alltid følt et ansvar for at alle barna som kommer hit skal trives og føle seg vel. Jeg vil at de, som jeg, skal oppleve at Sjømannskirken er et trygt og godt sted å komme til. Et sted der de kan føle seg hjemme, sier 18-åringen.

Etter konfirmasjonen, ble det frivillige arbeidet hun allerede utførte i kirken, formalisert. Hun tok minilederutdanning (MILK) og fikk ansvar for å være med konfirmantene på ulike samlinger.

– På skolen henger ikke barn og ungdom så mye sammen, på tvers av alder. Men det gjør vi her. Det synes jeg er veldig positivt!

Elise opplever at hun er til nytte.

– Det er mange som spør meg til råds om ting de ikke ønsker å snakke med voksne om. Jeg tror det kan skyldes at de ser på meg som en jevnaldrende. De kan for eksempel lure på hvordan de skal håndtere en konflikt med en venn eller andre vanskeligheter på skolen. Da er det godt at jeg kan bidra til at situasjonen løser seg.

– HER KAN JEG VÆRE MEG SELV

Randi Veines ble ufør etter en  trafikkulykke. Nå føler hun at hun duger igjen.

Salmen «Bless the Lord, O my soul» fyller kirkerommet i Torrevieja. At gospelkoret kunne gjennomføre den faste øvelsen i dag, er Randi Veines sin fortjeneste. Siden dirigenten var fraværende sørget hun for å få inn en vikar i tide.

– Samholdet vi har i koret er utrolig viktig for mange, ikke minst for meg. Derfor må vi holde på de faste øvingene, sier den driftige 45-åringen.

Foruten å være primus motor for gospelkoret har hun en rekke andre frivillige verv i Sjømannskirken.

– Det er så godt å kjenne at jeg får ting til og at det gir resultater, sier hun entusiastisk.

Før Randi engasjerte seg i Sjømannskirken for ti år siden, hadde hun ikke den følelsen. Hun var ufør på fjerde året, etter en alvorlig trafikkulykke.

– I Norge prøvde jeg i mange år å komme tilbake til arbeidslivet etter ulykken. Det slet på selvtilliten. Så da jeg ble uføretrygdet, flyttet jeg hit til Spania i håp om at klimaet ville hjelpe på nakkeskadene. Men jeg følte ikke at jeg hadde noen kvalifikasjoner til å gjøre noe som helst, sier den tidligere fagoversetteren.

Etter fire år i Torrevieja ble hun overtalt av en venninne til å være med på en øving med gospelkoret.

– Først var jeg veldig skeptisk fordi jeg ikke var kirkegjenger i Norge. Jeg var redd jeg ikke ville føle meg hjemme her. Jeg skjønte imidlertid veldig fort at terskelen var veldig lav, og at alle var velkomne i Sjømannskirken.

Etterhvert forsto hun også at både spansk-kunnskapene hennes og livets skole var noe Sjømannskirken hadde god bruk for. Dermed ballet det på seg. Snart var Randi blitt frivillig i alt fra kirkerådet til strikkekafeen og diakoniutvalget.

– Det føltes så godt å se at jeg faktisk dugde! Det gir meg så mye å få lov til å bidra. Tenk at det lille jeg gjør, faktisk kan være til hjelp for andre. Det er en vinn-vinn-situasjon.

Randi Veines har fått mye av sitt sosiale nettverk gjennom Sjømannskirken.

– Jeg har ikke noe familie i Spania, så dette blir min reservefamilie. Vi har et fantastisk samhold, både blant oss i koret, men også mellom oss faste frivillige. Her kan jeg være meg selv. Det er alltid noen å prate med, og alltid noen som bryr seg.

– DET GJØR GODT INNVENDIG

Bjørn Vikanes synes det er kjekt å bidra til at andre folk har det bra.

Lyden av felespill, trekkspill og sko som forflytter seg raskt over gulvet, fyller Sjømannskirken i Torrevieja. Svetteperlene og smilene har for lengst brutt frem i ansiktene til de sju som har møtt opp for å lære folkedans av Bjørn Vikanes denne tirsdagen.

– Nå tar vi «Rugen», som er en skikkelig folkedans. En-to-tre, kommanderer han og trykker på play-knappen på CD-spilleren.

– Å se folk glade gir meg utrolig mye. Det gjør godt innvendig når jeg vet at jeg bidrar til at folk har det bra, sier Bjørn.

Derfor har den aktive karen fra Vestlandet alltid deltatt i frivillig arbeid. Før Bjørn flyttet til Spania i 2005, jobbet han ofte dugnad for Noregs Ungdomslag. Så snart de var på plass i Torrevieja, oppsøkte han og kona Sjømannskirken.

– Jeg har en tendens til å være med på alt mulig, og ikke noe mindre her i Spania.

– I begynnelsen var det først og fremst dansen som gjorde at jeg gikk i Sjømannskirken. Dansen har alltid gitt meg energi, og den gjør meg så lett til sinns. Deretter ballet det på seg, sier den spreke 74-åringen.

Nå er Bjørn i kirken hele fem dager i uken, enten som kafévert, som deltaker i koret eller for å lære bort kjente og ukjente norske folkedanser. Han har også vært medlem av kirkerådet i Torrevieja i flere år.

– Nesten hele det sosiale nettverket til min kone og meg har vi fått gjennom Sjømannskirken.

Han har tidligere arbeidet som sjømann i Karibien.

Sjømannskirken i Curaçao var utrolig viktig for meg. Det var det første stedet jeg og de andre sjøfolkene oppsøkte da vi kom i land. Å bli møtt i døren av husmoren i kirken, var omtrent som å komme hjem til mamma. Selv om jeg bare var på sjøen i fem år, fikk jeg så mye av Sjømannskirken den tiden, at jeg hadde lyst til å gi litt tilbake.

Han tar en god slurk av vannflasken, tørker bort en svetteperle fra pannen og reiser seg fra bordet.

– Men, nå må vi ut på gulvet igjen. Dansepausen er over, smiler Bjørn Vikanes, før lyden av trekkspill og sko som forflytter seg raskt over gulvet, på ny fyller Sjømannskirken i Torrevieja.

– JEG GLEDER MEG TIL HVER SØNDAG

Etter 44 års ekteskap ble Reidun Meek enke. I Sjømannskirken fikk hun smilet tilbake.

–Jeg er jo egentlig en gladjente, sier Reidun Meek og tørker bort en tåre.

Det er tidlig søndag formiddag. 65-åringen er i leiligheten sin i et boligområde utenfor Torrevieja. Snart skal hun kjøre de 20 minuttene til Sjømannskirken hvor kirkekaffen skal gjøres i stand. Men først vil hun fortelle om hvorfor hun valgte å bli frivillig i Sjømannskirken for halvannet år siden.

– Kjell og jeg var gift i 44 år. Han var en fantastisk mann! Han lagde frokost til meg hver eneste morgen alle årene vi var sammen, sier Reidun.

I 1999 flyttet ekteparet fra snø og kulde i nord til solfylte Torrevieja. Reidun har Multippel Sklerose (MS), og hadde hørt at et tørt og varmt klima ville hjelpe mot de tiltagende lammelsene. Etter kort tid i det varme, tørre klimaet kunne Reidun bevege seg normalt og kaste de mange smertestillende pillene hun hadde blitt avhengig av.

– Kjell og jeg hadde et kjempegodt liv her i Spania! Vi var aktive og trivdes veldig godt i hverandres selskap. Det var stort sett bare oss to, og jeg kunne ikke tenke meg et liv uten ham, sier hun. Men våren 2015 får Kjell påvist lungekreft med spredning til hjernen. I de vanskelige månedene som fulgte, da Kjell var på sykehus og deretter på sykehjem, ble Sjømannskirken en viktig støtte for Reidun.

– Selv om ingen ikke kunne gjøre noe for å endre situasjonen for Kjell, var det trygt og godt å vite at diakonen var der for meg og at jeg når som helst kunne ringe Sjømannskirken. Jeg var jo helt alene her og hadde ingen andre å prate med.

Kjell døde 26. juli samme år.

Da høsten kom, ønsket Reidun å gi noe tilbake til Sjømannskirken. Hun meldte seg derfor som kafévert.

– Etter den søndagen har jeg vært i Sjømannskirken hver eneste uke.

Hun får alltid en god klem når hun kommer inn til sjømannskirken for å forberede kirkekaffen. Tårene er erstattet av smil og latter.

– I Sjømannskirken finner jeg tilbake til den glade jenta i meg. De triste tankene får ikke plass. Det skyldes de fine menneskene som er her, sier Reidun Meek og smiler.

– Jeg får utvilsomt mer enn jeg gir!