– Vi må ikke være redde for å utvide repertoaret og lage arrangementer som vi ikke har hatt før, sier sjømannsprest Margareth Glad i Stockholm.

Denne reportasjen er hentet fra Sjømannskirkens magasin HJEMnr. 6 2017

Tekst og foto: Marte Kvam Eide 

En norsk kirke stikker frem på toppen av Stigberget på Södermalm i Stockholm. Her har sjømannsprest Margareth Glad hatt sin arbeidsplass siden 2016.

– Jeg er veldig opptatt av relasjoner! sier hun før møtet med kirkens programkomité på en kafé i nabolaget.

På vei ut går Glad forbi statuen av en hilsende kronprinsesse Märtha og ned den velbrukte tretrappen til Tjärhovsplan.

Etter noen år som sjømannsprest i travle New York, har hun funnet seg godt til rette hos «søta bror».

– Det er som en sirkel. Vi kan gi noen en positiv kirkeopplevelse her som gjør at de senere kanskje gifter seg i en annen sjømannskirke, eller tar kontakt med menigheten hjemme i Norge. Det handler om å se de store linjene. Jeg har selv opplevd at folk kommer til oss i Stockholm fordi de har hatt et godt møte i en sjømannskirke et annet sted i verden, så det skal ikke undervurderes, sier hun og ler.

OPP OG FREM

På kafeen sitter Åse Grønningsæter og Cathrine Strömö og venter med hver sin kopp kaffe.
– Jeg ble med som frivillig for å bake kransekake litt tilfeldig for mange år siden, og har fortsatt siden den gang, forteller Strömö.

– Atmosfæren i kirken er rett og slett trivelig, det er et godt sted å komme til, supplerer Grønningsæter.

På møtet skal de legge planer for høstens aktiviteter, slik at enda flere nordmenn får glede av det norske møtestedet i byen.

Noen av satsingsområdene det siste året inkluderer studenter og småbarnsfamilier, samt å opprettholde den tette kontakten med den norske ambassaden.

– Vi må bygge relasjoner direkte. Da må vi ut og møte folk, ikke bare vente på at de skal komme til oss. Vi skal også jobbe videre med å nå de nordmennene som bor her, og bruke dem som stiller opp som frivillige til det de kan best. Vi må ikke være redde for å utvide repertoaret og lage arrangementer som vi ikke har hatt før, forklarer Margareth Glad.

MENNESKEMØTER

Den moderne teglsteinkirken stråler i høstsolen. Inne på leseværelset serveres det vafler, grøt og kaffe.
– Det er veldig andre omgivelser enn vi er vant til, men det er spennende, sier Hans Edvard Thyve, nyansatt diakonal medarbeider i sjømannskirken.

Sammen med kona Anette har de ansvar for flere aktiviteter tilpasset ulike målgrupper.
– De som kommer hit har mye å fortelle og interessante bakgrunner. Vi vet aldri hvilke historier folk sitter med og hvem de er, før vi spør, sier vertskap Anette Thyve.

Det tok 50 år før Hans Peter Styren ville dele sine opplevelser under krigen.
Rundt kaffebordet forteller 93-åringen om en dramatisk Max Manus-operasjon i Oslo i 1944, hvor han sto på vakt foran Arbeidstjenestens arkiver.

– Tre av vaktene ble arrestert og henrettet, men jeg kom meg unna med tre skudd i kroppen. Jeg var sikker på at jeg ikke ville overleve. En barndoms aftenbønn og Fader Vår ble min trøst, og jeg ble hørt! sier Styren som har bodd i Sverige siden krigens slutt.

– Jeg var mye alene etter at jeg ble enkemann, så jeg begynte å gå i sjømannskirken. Jeg husker fremdeles den første prekenen til Margareth. Den var helt fantastisk og gjorde at jeg ville komme tilbake. Ikke bare heter hun Glad, det er en glede i alt hun sier og gjør!

Oddbjørn Vist nikker gjenkjennende til attesten fra Styren. Selv har han vært frivillig siden kirken ble bygd, og er en av de mest trofaste til å stille opp på arrangementer.
– Jeg koker rømmegrøten til julebasaren hvert år, det er min spesialitet, sier 75-åringen og ler.

FORTID OG FREMTID

Sjømannskirkens arbeid i nabolandet startet i etterkrigsårene med etablering i Gøteborg i 1947. I flere tiår besøkte sjømannsprestene Stockholm én gang i måneden. I dag er det motsatt.

– Kirkebygningen ble overlatt til den lokale stiftelsen Norges Hus i 2014, og siden den gang har sjømannspresten i Stockholm regelmessig reist til Gøteborg og holdt gudstjenester. Vi betjener på mange måter nordmenn i hele Sverige, så det er viktig å opprettholde og bygge videre på samarbeidet med kirkekomiteen der, sier Margareth Glad.

Da den norske kirken i hovedstaden ble innviet i 1976, fikk den navnet Kronprinsesse Märthas kirke. Kirken var direkte underordnet Den norske kirke fram til 1994. Da vedtok Stortinget at Sjømannskirken skulle ha ansvaret for alle norske kirker i utlandet. Det førte også til navneendringen, Sjømannskirken i Stockholm. Overgangen for de ansatte og de fastboende var ikke bare enkel.

– Vi snakker ikke om fortidens utfordringer nå. Vi er en kirke med stort mangfold og mye energi som forteller hvem vi er, ikke hvem vi var. Nå fokuserer vi på fremtiden og på å skape et vi, sier Glad.

KJERNEBEGIVENHETEN


Ukens viktigste dag står for tur. Kirkeklokkene ringer inn til gudstjeneste mens sjømannspresten tar imot de fremmøtte ved inngangen.

– Ingen skal være i tvil om at søndagsgudstjenesten er kjernebegivenheten, den rammer inn alt det andre som skjer i løpet av uken. Det er en kirkelig forankring i bunn som forplanter seg i arrangementene, og som er med på å skape et fellesskap, sier hun, og presiserer hvorfor det er viktig å tenke stort om hvert enkelt aktivitet.

– Når noen har en relasjon til kirken fra før, enten fordi de har vært på studentmiddag, småbarnssang eller gudstjeneste, blir det lettere for dem å bruke kirken når livet er utfordrende.

Som for eksempel etter terrorangrepet på Drottninggatan i april år, da søkte nordmenn trøst og samvær i kirken.

– Det tette samarbeidet med den norske ambassaden i Stockholm blir også gjensidig viktig i slike situasjoner, mener Glad.
Det er den nye ambassadøren i byen enig i.

– Sjømannskirken er en veldig viktig ressurs for oss, både til hverdag og i eventuelle krisesituasjoner. Det tok ikke lang tid før vi hadde etablert jevnlige møter, sier ambassadør Christian Syse som har tatt turen til Söder sammen med sin kone.

– Vi skulle gjerne vært her oftere. Det er et fint miljø her, som gir en kirkelig, kulturell og nasjonal forankring for nordmenn i byen, sier Syse og finner en ledig stol i kirkerommet.

UNDER OVERFLATEN

Etter gudstjenesten er det kirkekaffe, og vertskapet har dekket bordene med smakfulle desserter og kaffe.

Utenfor er grillen fyrt opp, og hamburgere og pølser får bein å gå på.

– Jeg ser på kirken som et viktig sted for samling og tro. Jeg inviterte meg selv hit ganske raskt. Sjømannskirken i Stockholm var det første stedet jeg besøkte, og jeg ble møtt med vafler og multekrem, så da er det klart jeg kommer tilbake! humrer forsvarsattache Øystein Limoseth, og tar imot en grillpølse fra kirkens sekretær Mona Hedström.

Hun har vært lokalt ansatt i snart 30 år, og kunne ikke tenke seg å jobbe noe annet sted.

– Det er som om vi er én stor familie. Det blir aldri kjedelig på jobb! sier hun og smiler.

Mange av de fremmøtte blir værende i kirken utover ettermiddagen. Sjømannspresten setter seg ned for en prat og ettertanke, som jo hører til på en søndag.

– Jeg er glad for å kunne jobbe i en slik setting. Jeg får mye tilbake selv, i møter med andre. Det er en dialog mellom mennesker som kan være både vakker og sår. Det ligger ofte mye under overflaten. Samtaler som i begynnelsen handler om været eller hvor vi kommer fra, kan ende med en dypere samtale om tro og personlige utfordringer, sier Margareth Glad.

Del