RETT PÅ UTSIDEN

30 år i Sjømannskirken har satt sine spor hos Asbjørn Vilkensen, men han har også satt sine spor i organisasjonen.

Denne reportasjen er hentet fra Sjømannskirkens magasin HJEM nr. 4 2017

Tekst: Mari-Louise Uldbæk Stephan Foto: Morten Opedal og Sjømannskirkens arkiv 

Selv om klokken bare er litt over 12 denne fredag ettermiddagen, myldrer det av mennesker på Torgallmenningen, den største åpne plassen i Bergen.

Vårsolens forlokkende stråler har lurt folk ut av kontorene sine og på vei mot en tidlig helg. Blant disse kommer en smilende Asbjørn Vilkensen, klar for en prat i godværet.

Det er litt over et halvt år siden han flyttet ut av sjømannskirkekontoret sitt i Strandgaten. Han har fått ny utsikt, og arbeidshverdagen er nå på den andre siden av byen, som kirkeverge i Bergen kirkelige felles råd.
– Jeg må innrømme at det føles rart å ikke lenger være en del av pulsen i organisasjonen, sier 61-åringen som kan se tilbake på 30 år i ulike stillinger i Sjømannskirken.

HOUSTON

Vilkensen forteller at både han og kona Åshild oppsøkte Sjømannskirkens lokale kretskontor allerede i studietiden.
– Troen og reiselysten hadde jeg, så det var alltid en drøm for meg å jobbe i Sjømannskirken, forteller han.

Etter noen år som prest i Norge ble utenlandsplanene realisert. Han reiste sammen med familien for å jobbe ved Sjømannskirken i Houston. Presten beskriver en tid fylt av motsetninger. Det unge ekteparet opplevde det som fantastisk å jobbe i USAs oljehovedstad, samtidig som de tydelig merket at det norske miljøet var preget av usikkerhet.
– Norske redere flagget ut og mange norske sjøfolk ble byttet ut med filippinere. Sjømannskirken ble et viktig samlingssted for nordmenn i denne tiden, minnes han.

FULLT I STUEN

Etter noen år reiste familien til Brüssel. Uten et eget kirkebygg, ble presteboligen basen for mange av kirkens aktiviteter. De tre døtrene i alderen 11, 8 og 4 år levde i en hverdag der stuen hyppig ble bruk til grøtservering, barnegrupper, soldat– og aupairtreff og mye annet.
– Da jentene kom hjem til Norge spurte de: Hvorfor er det så stille hjemme hos oss nå? Skal vi ikke ha barne gruppe snart?

I 1993 var uteperioden over. Da ventet et nytt liv som hjemmesekretær, en arbeidshverdag der Vilkensen ble kjent med Sjømannskirken fra en annen side. Denne perioden var en krevende tid for Sjømannskirkens arbeid i Norge. Mange foreninger ble lagt ned. Og til tross for at det ble jobbet med å opprette nye foreninger, var oppgaven for krevende. Det var umulig å snu den nedadgående trenden. På denne tiden var økonomien i organisasjonen stram, men det var også en tid som ga nye muligheter for vekst og utvikling, ifølge Vilkensen.
– I denne perioden fikk vi forutsigbar statlig finansiering samtidig som vi begynte å jobbe med visjon, mål og verdier. Tidligere generalsekretær Kjell Bertel Nyland skal ha mye av æren for den positive utviklingen som skjedde da, sier han.

VI I SJØMANNSKIRKEN

Gjennom hele intervjuet sier Vilkensen konsekvent «vi» om Sjømannskirken. Han snakker tidvis som om han fortsatt jobber i Strandgaten 198. Og det er kanskje ikke så rart. 30 år betyr mye. Tilhørigheten, erfaringene, fellesskapet. Alt farger blikket og danner en viktig del av Asbjørn Vilkensens levde liv. Og på samme måte som at Sjømannskirken har satt spor hos Asbjørn Vilkensen, har også han satt sine spor i organisasjonen. De mest konkrete sporene er knyttet til opprettelse og nedlegging av virksomheter – som opprettelse av sjømannskirkene i Alanya og Aberdeen, bygging av ny kirke i Miami, nytt kirkebygg på Mallorca, egne lokaler på Tenerife og avvikling av virksomhetene i Baltimore, Liverpool og Middelsbrough.

Hans tidligere kollegaer beskriver ham med mange gode ord: raus, sprek, inkluderende, omsorgsfull, en gentleman, en kulturbærer.
– En beskrivelse som går igjen hos mange, er at du har en særegen evne til å se folk og møte dem med respekt. Er det en holdning som du er bevisst på i hverdagen?
– Jeg er veldig glad for at du sier det. Det stemmer nok at jeg har en slik bevissthet med meg, og det skyldes gjerne at jeg selv har et ønske om å bli møtt med respekt.

Som utenlandssjef i Sjømannskirken i årene fra 1998 til 2016 hadde Vilkensen stor nytte av å møte mennesker på en omsorgsfull måte. Spesielt har det vært viktig under store kriser. I forbindelse med terrorangrepet ved gassproduksjonsanlegget i In Aménas i Algerie, fikk Vilkensen en sentral rolle som presse talsmann.
– Jeg har stor respekt for denne medierollen, særlig det å bli intervjuet på direkten. For meg har dette vært en bratt læringskurve, men jeg opplever samtidig at jeg har hatt en trygghet med meg. Min oppgave i en slik situasjon er alltid å formidle hva andre mennesker i organisasjonen gjør, sier han.

ET LØFTET BLIKK

I høst søkte sjømannskirkeveteranen seg ut av Sjømannskirken i en alder av 61 år. Han var usikker på om han var for gammel til oppgaven, men gledet seg stort da han fikk tilbud om jobben som kirkeverge.
– Arbeidsdagen i Bergen kirkelige fellesråd innebærer mindre reising og mindre kveldsarbeid enn jobben som utenlandssjef i Sjømannskirken. Her er det kontorarbeid, og mange møter. Det er en annerledes, men spennende jobb som er viktig for kirken og for Bergen by, forteller han.

Vilkensen påpeker at han har med seg verdifulle erfaringer fra årene i Sjømannskirken, særlig fra årene som leder.
– Jeg har lært å løfte blikket og være bevisst på at vi er en del av noe større.
– Norge og verden gjennomgår store endringer i dag og mange lurer på hva som skal til for å følge med i et samfunn som beveger seg så fort. Tror du at Sjømannskirken klarer å finne sin plass i tiden fremover?
– Jeg er optimistisk på Sjømannskirkens vegne. Nordmenn er på reise og folk har forventinger til at vi skal være kirke i utlandet. Oppdraget er ikke fullført, mener bergenseren.

Ifølge Vilkensen er det flere ting som må til for at man skal lykkes. Det handler blant annet om å sikre økonomien og å være tett på de miljøene som gjør at folk reiser ut: olje og gass, reiselivet, UD, ANSA og idrettsbevegelsen.
– Å vektlegge det oppsøkende arbeidet er også veldig viktig, samt å flytte på ressurser etter behov. I tillegg tror jeg at Sjømannskirken i økende grad bør bringe inn faggrupper som sosionomer og psykologer. Kompetansen som i dag finnes i Familieveiviseren er det også behov for andre steder, for eksempel i Thailand.

KRIM PÅ FLYET

Asbjørn Vilkensen tar rolige steg oppover Johanneskirketrappen. Han setter seg ned og vender ansiktet mot solen. Valgene i arbeidslivet har gitt ham verdifulle erfaringer og han nevner flere ganger at han er et privilegert menneske. Valget om å bli prest den gangen han var 20 år, angrer han ikke på, men hva hvis han hadde staket ut en annen kurs i livet?
– En av dine tidligere kollegaer mener at du hadde egnet deg som lærer, en annen mener at du hadde vært en glimrende krimforfatter? Er dette noe du har vurdert?
– Jeg har alltid likt krim og jeg har faktisk skrevet manus til en krimbok, røper Vilkensen og smiler.
Han forteller at boken blant annet ble skrevet på de lange flyturene over Atlanterhavet. Vilkensen sendte inn manuset fra Aschehoug og fikk gode tilbakemeldinger.
– Jeg fikk forslag til hvordan jeg kunne forbedre teksten slik at det kanskje kunne bli en bok, men lot det være med dette. Det er en tid for alt, og nå er jeg fornøyd med å være der jeg er, sier han.

Del