MØTER FÆRRE, MEN PÅ FLERE STEDER

– Salget av kirken i Sydney handlet om å være mest mulig relevant for flest mulig på det australske kontinentet, sier sjømannsprest Kristoffer Lønning Tørressen

Denne reportasjen er hentet fra Sjømannskirkens magasin HJEM nr. 5 2017
TEKST INGE MØRLAND
FOTO JONATHAN STOKKLAND

For to år siden ble Sjømannskirken i Sydney omgjort til en ambulerende prestetjeneste for hele Australia og New Zealand. Sjømannsprest Kristoffer Lønning Tørressen (31) har siden da reist alene rundt på det enorme kontinentet for å oppsøke nordmenn langt hjemmefra.

– Vi la ikke ned virksomheten i 2015, vi solgte et bygg. Sjømannskirken ble værende i Sydney. Det er et perspektiv som passer inn i vår historie på det australske kontinent. Det er også et godt bilde på Sjømannskirken som organisasjon. Vi er til stede i kortere eller lengre perioder, akkurat som nordmenn bor i utlandet i kortere eller lengre perioder, sier Tørressen.

Han mener at det for Sjømannskirken var helt naturlig å avvikle driften i Neutral Bay i 1978, for så å etablere seg på nytt i Manly i 2004, da behovet igjen var til stede.

– Kirkesalget for to år siden handlet ikke først og fremst om kroner og øre, men om å være mest mulig relevant for flest mulig på kontinentet. Det er jo tross alt menneskene som er Sjømannskirken, ikke bygningene.

MER TILGJENGELIG. Sjømannspresten forstår likevel at mange i Sydney ble frustrert og fortvilet over å miste et kjært tilholdssted gjennom ti år.

– Jeg ønsker ikke ta stilling til om det var en rett eller gal avgjørelse, men min erfaring så langt er at Sjømannskirken nå har blitt mer tilgjengelig for nordmenn i hele Australia, mer tilgjengelig for nordmenn på New Zealand, og mer tilgjengelig for de som oppholder seg på alle øystatene rundt.

– På hvilken måte?

– En ambulerende tjeneste er naturlig nok mer oppsøkende. Jeg treffer færre, men på flere steder. Samtidig har vi beholdt et norsk gudstjenestetilbud i Sydney, og det er nesten like ofte gudstjenester i byen nå som da vi arbeidet utfra eget kirkebygg.

– Er det først og fremst gudstjenester nordmenn i Sydney etterspør?

– Nei, det er nok ikke det. Men selv om Sjømannskirken er mye mer enn kirkelige handlinger, er vi fortsatt kirke. Derfor er de månedlige gudstjenestene viktige slik at vi faktisk har et åpent menighetsfellesskap å invitere til, i Sydney.

– Hvilke andre møtepunkter har nordmenn i Australia?

– I Brisbane-området, hvor det er flest norske studenter, har de «Norwegian Club, Queensland». I Melbourne «Friends of Norway», og i Adelaide en skandinavisk forening. I hovedstaden Canberra holder den norske ambassaden til, mens det i Perth er et stort olje- og gassmiljø. Disse aktørene, sammen med de mange lokallagene til ANSA, er viktige samarbeidspartnere for Sjømannskirken. 
De ønsker hjelp til å takle alt fra eksamensangst til dødsfall.Kristoffer Lønning Tørressen

PRIORITERER STUDENTER. Antall nordmenn på kontinentet er usikkert. Ambassaden opererer med rundt 10 000 norske pass registrert i Australia. I tillegg er det mange nordmenn som ikke lenger har norsk statsborgskap, bare australsk. For Tørressen har de norske studentmiljøene i Australia og på New Zealand førsteprioritet. Det er blant disse behovet for støtte og sjelesorg er størst.

– Mange av studentene er unge mennesker som er ansvarlige for sine egne liv for første gang. De står overfor mange krevende valg i hverdagen og ønsker en sparringspartner, en nøytral person å snakke med, en med taushetsplikt. De ønsker hjelp til å takle alt fra eksamensangst og kjærlighetssorg til dødsfall hjemme i Norge. De fastboende etterspør de mer tradisjonelle prestetjenestene: dåp og konfirmasjon, og av og til bryllup og begravelser.

– Savner du noen ganger et eget kirkebygg?

– Sjømannskirken har, og det er viktig for meg å si, flere kirkebygg i Australia. Vi bare eier de ikke lenger. Midt i sentrum av Sydney låner vi en kirke som er vår én søndag i måneden. I svenskenes flotte kirke i Melbourne heises det norske flagget utenfor når vi er der.

Og de andre kirkene vi leier på kontinentet, tilhører den australske lutherske kirken. Av og til bruker vi også private hjem som kirkerom. Akkurat som Jesus gjorde, sier Tørressen.

Av og til bruker vi også private hjem som kirkerom. Akkurat som Jesus gjorde.Kristoffer Lønning Tørressen

PÅ BORTEBANE.
– Møter du nordmenn som husker da Sjømannskirken kom til Australia første gang?

– Ja, i Sydney er det flere som husker vår første etablering i Neutral Bay, og som selvfølgelig også husker kirken i Manly. For noen er dette fortsatt vondt og vanskelig. Det betyr ikke at de bare minnes at Sjømannskirken la ned eller solgte, de husker også de gode periodene da vi var en naturlig og viktig del av det norske miljøet i byen. Vi er fortsatt en del av dette miljøet, om enn på en annen måte.

– Hvilke forventninger har nordmenn i Australia og New Zealand til deg og Sjømannskirken?

– Jeg tror de har de samme forventningene vi alle har: å bli sett, bekreftet og å oppleve tilhørighet. Det er grunnleggende menneskelige behov, uavhengig av hvor i verden vi er. Sjømannspresten har selv base i Sydney, men med 130 reisedøgn i året blir det ikke tid til så mange arrangementer utenom den månedlige gudstjenesten i byen.

– Det er en utfordrende tjeneste å hele tiden være på bortebane. Hvis jeg ikke aktivt oppsøker folk, finner de ikke Sjømannskirken, fordi vi har ingen fast besøksadresse. Jeg må tørre å gå ut, tørre å bli avvist, og akseptere at ikke alle ønsker å snakke med sjømannspresten. Men jeg må likevel våge å gjøre det, for da møter jeg også de som faktisk ønsker et møte.

– Hender det at disse møtene også blir et møte med Gud?

– Jeg opplever at mennesker etterspør en tilhørighet til Gud gjennom at de søker kirken på livets merkedager: dåp, konfirmasjon og bryllup. Mange ønsker også at jeg som prest skal hjelpe med å sette gleder, sorg, savn og kriser i en større sammenheng. På den måten tenker jeg at Gud veldig ofte er til stede i disse møtene, avslutter sjømannsprest Kristoffer Lønning Tørressen.