På nett med studentene

Følg Hilde Sirnes gjennom tre dager i Øst-Europa der hun oppsøker studenter på deres hjemmebane.

Denne reportasjen er hentet fra Sjømannskirkens magasin HJEM nr. 3 2017

Tekst: Hilde Sirnes og Morten Opedal
Foto og video: Morten Opedal

Det er en relativt mild vårdag i Budapest. Sjømannsprest Hilde Sirnes har nettopp landet i den ungarske hovedstaden. Dette er sjette gangen hun besøker byen siden hun begynte i jobben for litt over et år siden. Ved hjelp av Facebook og kontaktpersoner i studentorganisasjonen ANSA har Sirnes fylt opp dagen med flere møter.

Deilig å få bevege seg etter flyturen! De to kaféavtalene ligger omtrent 30 minutters gange fra hverandre, og det gir en god times prat på hvert sted og samtidig en tenkepause for meg mellom samtalene. Det ble mye tårer i begge samtalene, men vi sitter heldigvis innerst i de ulike lokalene og er dermed skjermet. Studentene er veldig flinke til å finne gode treffpunkt – lommekjent som de er.

Når disse samtalene er ferdige sjekker jeg telefonen igjen, og ser at de tre andre som også ønsket treff har kommet med forslag om tid og sted. I begynnelsen av min tid som sjømannsprest for studenter gjorde det meg urolig at avtaler ikke var på plass før samme dag. Men, siden studentene er så lett å nå på Messenger og dagene deres ofte også endres med tanke på hvem de skal lese sammen med og når, ordner avtaler seg alltid. Det er sjeldent at min dag er på plass før tidligst dagen før.

På reise får Sirnes ofte forespørsler om flere samtaler med studenter.

For at jeg skal kunne klare å gjøre jobben min, så er det viktig at jeg møter studentene der de er slik at de føler seg mest mulig komfortabel. Det betyr at jeg er på nattklubber, kafeer, skoler og hybler. Jeg har jo ingen kirke. Så kirken er der vi møtes og det synes jeg er en utrolig fin tanke.

RELASJONSBYGGING

Neste møte på agendaen er med nestlederen i ANSA Ungarn, Kim Andrè Myhrvold, som studerer psykologi og er med på arrangeringen av Karpe Diem-konsert neste kveld.

– Sjømannskirkens tilbud er veldig bra og jeg forstår godt nytten av disse møtene og samtalene. Når man flytter til utlandet mister man et ressursnettverk som familie og venner som gjør at studentene kan komme i en sårbar situasjon, sier Myhrvold.

Disse studentene sliter for tiden med autorisasjon og det å få godkjent studiet sitt i Norge når de er ferdige. Jeg lurer på hvordan studentgruppen har det og hvor mye uro det skaper midt i studiehverdagen. Han forteller også om det store vorspielet som holdes i kollektivet hans, der jeg og over hundre andre er invitert i forkant av konserten i morgen. Utrolig fin måte for meg å treffe så mange samlet før konserten, og det aner meg at det blir veldig trangt om faktisk alle inviterte takker ja! 

Ser mens vi prater at studenten som jeg skal møte kl. 17 melder meg at dette er en dårlig dag og mye angst – kan vi møtes hjemme på hybelen slik at vedkommende slipper gå ut?


Etter flere møter nærmer klokken seg 20. Dagen avrundes med middag med ANSA sitt lokalstyre.


– Så hyggelig at du kunne komme, sier medisinstudent Ingvild Skjerping Dahl (28) når Sirnes ankommer restauranten. Dahl og de to andre studentene Malene Augustin (25) og Andreas Vegsund Gimnes (26) er naturlige kontaktpersoner for Sirnes. De er alle svært takknemlige for tilbudet Sjømannskirken gir og skryter av hvordan Sirnes kommer i kontakt med studentene.

Sjømannspresten bygger relasjoner under en middag sammen med Andreas Vegsund Gimnes (26), Malene Augustiin (25) og Ingvild Skjerping Dahl (28) (t.h).

– Det er enkelt å komme i kontakt med Hilde. Hun har vært veldig flink til å oppdatere Facebook og du finner henne der studentene er. I settinger hvor man kanskje ikke tradisjonelt sett ville forventet å møte en prest. Hun er også flink til å vise at det handler om det menneskelige og bare spørre «Hvordan går det? Trenger du noen å prate med?», sier Gimnes.


Stemningen i den ungarske restauranten er god. De er de eneste kundene denne onsdagskvelden og samtalene flyter godt.

Det er jo bare så utrolig hyggelig å møte disse ambisiøse, kreative, morsomme og flotte studentene. For meg er det svært viktig å ha slike møter med ANSA-representanter, de er en essensiell del av mitt arbeid fordi de gir meg en inngangsbillett inn til store grupper studenter. Jeg stuper i seng etter å ha sjekket morgendagens gjøremål. Besøket i ambassaden kl. 14 og treff på studentenes faste pub der billettene hentes kl. 12, er noen oppsatte tider. Så fylles det opp med samtaler rundt disse. Og ikke minst tre vorspiel – hvordan rekke det? Jeg sovner før den utfordringen er på plass …

Matthiaskirken i Budapest er et av de mange vakre severdighetene i Øst-Europa.

Selv om det ble en nokså sen natt kvelden før, er ikke Sirnes av typen som liker å ligge i sengen til langt på dag. Snarere tvert imot. Med alarmen satt til kl. 06 gjør sjømannspresten seg klar for en joggetur. Av og til får hun også med seg studenter på denne turen, men denne gangen var det kanskje noe tidlig for de fleste soveglade studentene.

Budapest har et herlig løpeområde og for meg å besøke joggeløypa på øya Margit er et fast ritual. Joggeturene gir meg så mye energi og ro. Får tenkt på dem jeg nettopp har pratet med, og sortert egne tanker og bekymringer. At sola skinner og Budapest våkner til liv mens jeg springer forbi er herlig.

Idet jeg kommer inn døra på hotellet ringer en student på FaceTime som jeg har snakket med før. Denne gangen handler det om kjærlighet. Jeg tar meg tid til å snakke, selv med travelt program.

Jeg har samtaler om stort sett alt. Alt fra enkel prat om for eksempel hvordan studiene går til det litt mer vanskelige som ensomhet, fortvilelse over stryk på eksamen, spiseforstyrrelser, kjærlighetssorg, dødsfall … Det sterkeste i enhver samtale er når du merker en ubeskyttet ærlighet. Man blir ganske liten når man skal formidle til en fremmed at man ikke har det bra.

Mange av studentene jeg prater når jeg er ute på reise, har jeg jevnlig kontakt med via mobil, Facebook og FaceTime. Sosiale medier har gjort det mye enklere for meg å gjøre jobben min, spesielt når det gjelder oppfølging av samtaler. Av og til så lurer jeg på hvordan de tidligere prestene klarte seg uten mobil.

Fra kafé til bar og fra bar til ambassade reiser Sirnes rundt i Budapest. Hun kikker på klokken og ser at det kan bli svært utfordrende å rekke tre vorspiel før Karpe Diem-konserten i kveld. Rundt 900 norske studenter har kommet for å se den populære norske gruppen. Det ser ikke ut til å bli en tidlig kveld for sjømannspresten denne natten heller.

Jeg hadde ingen anelse om at det skulle være så mange studenter fra andre studiesteder som jeg kjenner som var på konserten. Det ropes «Hilde, hei der er jo studentpresten vår» fra overalt, og mange klemmer og selfies tas. Jeg får til og med forespørsel om å vie et forelsket par til neste år og jeg lurer nesten på om han fridde på selve konserten! Vi synger «Bli som meg, bli som meg» og jeg kan ikke fatte at jeg kan ha en så fantastisk jobb … Festfylte kvelder med masse latter og løye, og dagene fylt med samtaler og bekjentskaper som når helt inn i hjertet. Tårer og latter og fremtidshåp. Landet vårt er heldig som får hjem alle disse fantastiske ungdommene i krevende jobber i våre ulike lokalsamfunn. For en skatt!

Jeg har nye telefonnummer lagret og ser også at et par meldinger på Messenger er kommet inn i løpet av kvelden: «Når kommer du til Budapest neste gang? Rakk deg ikke på grunn av prøve og mye lesestress akkurat disse dagene – har du tid til en prat på telefon?»

Alarmen uler høyt fra mobilen. Etter bare noen timer med søvn våkner Sirnes opp i leiligheten sin i Budapest. I dag har hun et fly å rekke, reisen går videre til Riga, Latvia. Et surt og kaldt vær ligger over hovedstaden denne dagen. Taxien suser gjennom de smale brosteinsgatene før den stopper utenfor hotellet. Her skal sjømannspresten være med på fagdag, i regi av ANSA, og holde kommunikasjonskurs for medisinstudenter. Hun skal også få et gjensyn med en student som hun hjalp
gjennom en tung periode for noen måneder siden. Studenten, som har hatt flere samtaler med Sirnes, tok kontakt for første gang med et ANSA-arrangement i fjor.


– Det var veldig fint å få snakke med Hilde, lufte tanker og følelser. Hun reflekterte over det jeg fortalte henne, og ga meg god respons, forteller studenten som ønsker å være anonym.


– Du kan kontakte henne for hva som helst, om det er at du har hjemlengsel, stresser over arbeidsmengde, eller mer alvorlige ting som depresjon eller sorg. Det jeg også tror er veldig viktig å få frem er at dette ikke nødvendigvis er et religiøst tilbud. Jeg er ikke religiøs, og ville kanskje rynket på nesen hvis noen fortalte meg at jeg
skulle gå og snakke med en prest.

BRED ERFARING

Det er fint å få være en samtalepartner når noen sliter. Å dele det som er vondt letter som regel på presset selv om ingen ny løsning er på plass. Det er å gi omsorg og være der er viktig. Man kan selv kjenne sorg når noen har det vanskelig, og gjerne selv også bli lei seg på deres vegne. Det hender jeg også får tårer i øynene. Det å føle at noen bryr seg er bedre medisin enn perfekte svar og råd. Ofte er det gjennom å prate at studentene selv finner første skritt på veien videre.

Sirnes har bred erfaring i feltet og har ti års erfaring som familie terapeut, i tillegg til flere år som sjømannsprest og sykehusprest. Hun lærte mye om mennesker i krise under oppholdet i Bangkok/Pattaya under Tsunamien i Thailand i 2004, og i New Orleans da hun kom i oppbygningsfasen året etter den forferdelige orkanen Katrina i 2005.


Jeg trives godt med å bygge håp for mennesker. Det er vanvittig fint å møte studenter i utlandet. Det jeg synes er fantastisk er at studentene i hvert landområde blir stolte av sin sjømannsprest. De kan for eksempel si at «Den studentpresten er vår». Det er så herlig – nesten som vi er en familie! Og også den fantastiske blandingen av humor og alvor daglig i jobben.

Det er utrolig viktig at Sjømannskirken møter studenter. Jeg liker veldig godt den kirketenkningen om at vi vil være en oppsøkende kirke som møter mennesker der de er.