Pattayas lyse side

Bli kjent med Jessi Strøm og tre andre nordmenn som dro til Pattaya for å finne det gode liv.

Hvert år drar over 150 000 nordmenn til Thailand, «Smilets land». Trolig bor det 6000 nordmenn her vinterstid, de fleste i området rundt Pattaya. Gjennom media er byen best kjent for et heftig natteliv og sexturisme, men Pattaya har også en lysere side. En side som mange fastboende kjenner seg bedre igjen i. HJEM møtte fire av dem.

– SJØMANNSKIRKEN ER FAMILIEN
Tuk-tuker, lastebiler og scootere suser forbi uten stans. Jessi Strøm (72) har begynt å bli vant til trafikken etter syv vintre i Pattaya. Likevel står hun lenge og nølende på fortauskanten før et lite hull gjør seg gjeldende. Med faste og raske skritt går hun over til den andre siden hvor skiltet «Den norske Sjømannskirken» står.

– Ofte kommer en thai og tar meg i armen og sier «jeg følger deg over jeg, mamma». At folk er så vennlige og hjelpsomme her, er noe av det jeg liker best med Thailand, sier Strøm på klingende rogalandsdialekt.

72-åringen bodde i Spania med sin mann da han døde for 14 år siden. De to hadde flyttet dit for å overvintre i et bedre klima, og likte varmen så godt at de bestemte seg for at slik ville de ha det resten av livet.

– Da mannen min døde ville barna mine at jeg skulle komme hjem, men jeg følte jeg svek mannen min på en måte, så jeg ble. Etter en stund ble det dyrere å bo i Spania, og jeg hørte gode ord om Thailand. Derfor begynte jeg å overvintre i Pattaya i stedet, sier fembarnsmoren som til sammen har 18 barnebarn og oldebarn hjemme i Stavanger.

– Det er klart jeg savner familien min, men samtidig har de sitt eget liv, og de har det alltid veldig travelt. Jeg ser dem kun når de kan. Selv om jeg har stor familie, er jeg likevel alene. Jeg foretrekker å være her. Her er Sjømannskirken familien min.

Strøm blir møtt med en god klem av en av de ansatte idet hun går inn porten til den norske kirken. Hun fyker inn på kjøkkenet og tar på seg arbeidsklærne. Snart vil hagen være full av nordmenn som ønsker grøt, saft og vafler.

– Selv i 30 varmegrader er det lange køer av folk som ønsker risengrynsgrøt hver lørdag, sier hun og setter en stor kjele på bordet ute i hagen.

Grøtserveringen er et fast ritual for Jessi Strøm. Hver eneste lørdag og tirsdag hjelper hun til med vaffelsteking og servering i kirken. Har hun tid til overs setter hun seg ned og prater med gjestene.

– Den dagen jeg ikke trengs her lenger, har jeg ingenting i Thailand å gjøre. Jeg trenger sjømannskirken som et holdepunkt.

Vil du bidra til at Sjømannskirken kan være en familie for flere? Gi en gave. 

KJÆRLIGHET OG LØRDAGSGRØT

– Er du klar over at thaiene har 44 konsonanter? Det går heldigvis fremover med uttalen. Innen to år håper jeg å kunne prate dagligdags thai.

Torbjørn Martinsen (63) sitter dypt konsentrert i hagen til Sjømannskirken i Pattaya med lærebøker utover hele bordet. Hverdagene har endelig fått mening igjen. Han skal lære thai, holde seg i form og snart bli en god ektemann for forloveden Tanja.

– Å lære seg skriftspråket er fremdeles et kjempelerret å bleke, sier Martinsen og skriver sakte, men målbevisst noen skrift-tegn som for de fleste nordmenn er helt uforståelige.

At livet kunne bli bra igjen hadde Martinsen ikke drømt om da han i 2011, en vinterdag hjemme i Fredrikstad, innså at hans filippinske kone gjennom syv år hadde forlatt ham.

– Jeg hadde trodd at ekteskapet skulle vare livet ut. Jeg gikk inn i en dyp fortvilelse og sorg. Livslysten forsvant og jeg så intet håp for morgendagen.

Den tidligere drosjesjåføren ble uføretrygdet. Hverdagene besto i å komme seg opp av sengen, kanskje ta en tur på kjøpesenteret, for deretter å gå hjem til leiligheten igjen. Slik gikk to år før søsteren hans tok grep.

– En dag sa hun til meg: Kanskje du skal kvitte deg med Fredrikstad og prøve å starte et nytt liv et annet sted. Det satte meg på tanken, sier han.

Valget falt på Pattaya. Mest på grunn av klimaet og prisnivået, men også på grunn av Sjømannskirken.

– Jeg ønsket et sosialt skandinavisk miljø å gå til. Det at Sjømannskirken var i byen var et kriterium for meg.

Dermed ble kirken et av de første stedene Martinsen oppsøkteda han ankom Thailand. Snart ble han en fast gjest både på hverdager og i helgene.

– Sjømannskirken har hatt mye å si for at jeg i dag har et så godt og stabilt liv, men etter tre måneder begynte jeg likevel å tvile på om Pattaya var riktig sted for meg, sier han.

Så, på en lørdagsgrøt i kirken, delte han bord med et thai-norsk ektepar som hadde med seg ei singel venninne.

– Dermed ble jeg kjent med henne som nå er min forlovede, sier Martinsen stolt.

– Jeg kan takke sjømannskirken for at jeg møtte Tanja. Jeg hadde ingen planer om å treffe noe dame igjen etter den traumatiske skilsmissen jeg opplevde, men med Tanja var det annerledes. Jeg føler meg nesten som en fjortis igjen, sier han og smiler litt hemmelighetsfullt.

Han pakker sammen bøkene. En lang dag med thaiskole på morgenen, studier i sjømannskirken og deretter trening er snart over. I morgen er det fredag, og da kommer Tanja som vanlig med buss fra Bangkok hvor hun jobber på universitetet.

– Jeg gleder meg veldig til å se henne igjen. Det er noe helt annet å være her i Pattaya når vi er to, smiler Torbjørn Martinsen.

"

EN NY START I THAILAND

På en balkong i femte etasje, med utsikt over Jomtien Beach, står Bjørg Røe og myser mot solen for å få øye på det som skjer nede på parkeringsplassen. Et smil brer seg fra munnen til øynene før hun veiver entusiastisk med begge armene.

– Der er de! Der er de! Jeg må gå ut å møte dem.

I Bergen hadde Bjørg og ektemannen Jan et barn i huset i 40 år. Da deres funksjonshemmede datter Sabina døde for åtte år siden, valgte de å starte på nytt i Thailand.

– Sabina var familiens solstråle og midtpunkt. Hun var veldig sosial og elsket mennesker. Året etter hun døde orket ingen av de tre andre barna våre å komme hjem til jul fordi hun ikke var her lenger. Vi prøvde igjen i 2010, da sammen med alle barna og de fem barnebarna, men det var ikke riktig. Det ble ikke det samme uten Sabina, sier Bjørg.

Dermed bestemte ekteparet seg for å overvintre fast i Thailand. Pattaya hadde de blitt kjent med første gang i 1999 da de fikk sin første avlastning fra datteren sin som da var 32 år. Varmen var én årsak til valg av destinasjon. En annen var Bow og Jead.

Bjørg står og tripper utenfor heisen. 3-4-5. Døren går opp, og sammen med ektemannen kommer Bow (13) og Jead (10). De to søstrene smiler og ler ved synet av Bjørg. Hun får en god klem før de løper bortover gangen. Før «mamma» Bjørg og «pappa» Jan, som jentene kaller dem, har kommet til døren, har de allerede funnet seg godt til rette i sofaen.

Ikke lenge etter at Sabina døde kom ekteparet, gjennom Sjømannskirken i Pattaya, i kontakt med det lokale barnehjemmet. Der fikk de spørsmål om de ville være avlastningsforeldre. Da de så et bilde av Jead, som den gang var seks år, var de solgt. De siste fem årene har de hatt søstrene på besøk annenhver helg i vinterhalvåret.

– Vi har alltid hatt barn i huset. Alltid hatt noen å ta vare på. Vi hadde et behov for å føle at noen hadde bruk for oss igjen. Det gir oss veldig mye å ha dem her. Ikke sant, Jan?

– Jo, veldig mye, nikker ektemannen.

– Det er så fint å se at de føler seg hjemme sammen med oss. Er de ikke skjønne? utbryter den tidligere sjømannen og nordsjøarbeideren.

Jead drar utålmodig i hånden til Jan. Hun har alt skiftet til en knall rosa badedrakt. Snart sitter ekteparet i skyggen under palmene og smiler mens to viltre og lattermilde jenter plasker rundt i badebassenget.