Den lille kirken mellom de store fjellene

Lena Rebekka og Ole Jakob Risnes er høyt og lavt for å møte nordmenn i Sveits.

Denne reportasjen er hentet fra Sjømannskirkens magasin HJEM nr. 2 2018

Tekst: Solrun Dregelid
Foto: Morten Opedal

Kirkegulvet er hvitt denne søndagen. Oppe i Jurafjellene i Sveits, en knapp times kjøretur utenfor Genève, skal det snart være gudstjeneste i Guds frie natur.

– Sjømannskirken i Sveits har ikke et eget kirkebygg, derfor må vi møte folk andre steder. Hva er vel mer naturlig enn å invitere til gudstjeneste her under åpen himmel med påfølgende aking og grilling, spør sjømannsprest Lena Rebekka Risnes (39).

Lena Rebekka og Ole Jakob spar vekk snø for å gjøre plass til bålplassen.

Sammen med ektemannen Ole Jakob Risnes (39), som er daglig leder i Sjømannskirken i Sveits, har de brukt formiddagen på å klargjøre «kirkerommet» med hver sin spade. Godt hjulpet av deres to barn på fire og åtte år, har de bygd et alter av snø, spadd ut kirkebenker og bålplass. Gudstjenesten begynner om en halvtime. Nå gjenstår det bare å vente.

– Vi får håpe det kommer noen folk da, sier sjømannspresten og gløtter opp mot himmelen.

Den siste uken har store deler av Sør-Europa vært rammet av sprengkulde og store snømengder. I Genève førte uværet til trafikkaos og stengte flyplasser. Værvarslet for denne søndagen har heller ikke vært lovende, selv om solen er i ferd med å bryte gjennom skylaget. Men vil nordmenn nede i byen bruke fridagen sin på å kjøre til fjells for å delta på sjømannskirkens gudstjeneste og vinteraktivitetsdag?

MØTEPLASS OG KULTURBÆRER

Sjømannskirken etablerte seg i det lille fjellandet for 23 år siden. Siden 2015 har ekteparet Risnes utgjort hele staben. Uten eget kirkebygg og med en utstrakt reisevirksomhet over hele Sveits, er de avhengig av å dele oppgavene seg imellom. Det betyr mange timer og mil i bil til og fra hjemmebesøk, gudstjenester, sykebesøk, bryllup og bedriftsbesøk.

– Mange i vår målgruppe jobber vanvittig mye. Noen kan lett bli fanget i karrierejaget. Da er det viktig å tilby et møtepunkt og et fristed fra arbeidshverdagen, mener Ole Jakob Risnes.

Bare i Genève jobber om lag 500 nordmenn i diverse internasjonale organisasjoner med hovedsete i byen, blant annet FN, WHO, Røde Kors, WTO – og CERN, verdens største fysikklaboratorium.

VAFFEL-LUNSJ

Tidligere i uken var sjømannskirken invitert til CERN for å møte noen av de rundt 80 norske som har sin arbeidsplass ved forskningsorganisasjonen. I full snøstorm balanserer ekteparet Risnes hvert sitt brett med vafler mot inngangen.


– Velkommen! Sier Jens Vigen (51) fra Grimstad. Han leder fagbiblioteket på CERN og er en av sjømannskirkens viktigste støtte spillere.

CERN-ansatt Jens Vigen er en stor støttespiller for sjømannskirken.

Hvert år før jul importerer han for eksempel to tonn laks fra Norge, som så blir solgt til kollegaer. Dette er en av kirkens viktigste inntektskilder.

– Hvorfor jeg gjør det? Fordi jeg elsker laks, sier Vigen og ler.

– Nei da. Jeg gjør det fordi jeg mener sjømannskirken er en viktig møteplass for oss nordmenn, og en viktig kulturbærer– særlig for barna. Det er ikke sikkert vår familie hadde vært her i så mange år om ikke sjømannskirken også hadde vært her, sier firebarnsfaren.

Inne i et møterom benker rundt 15 nordmenn seg rundt bordene for å spise vafler og prate. Odd Øyvind Andreassen (38) fra Bodø er en av dem.

– For oss blir sjømannskirkemiljøet som en ekstra familie. Det er noe med det å komme sammen og snakke på vårt eget morsmål. I Sjømannskirken er det alltid noen det går an å prate med om alt mulig, og koble av sammen med. Det er vesentlig både for oss voksne og for våre to barn i en hektisk hverdag.

Etter to timer er lunsjen over og vaflene spist opp.

– Kommer dere på søndag? spør sjømannspresten før de på ny går ut i snøstormen.

Jens Vigen nøler.

– Ikke hvis det blir sånn vær som i dag, men vi får se, sier han.

HJEMMEBESØK

De neste som skal besøkes, er et eldre ektepar fra Norge. Lena Rebekka Risnes kjører dit alene, mens Ole Jakob Risnes drar hjem for å ta seg av andre oppgaver.

– Oppsøkende virksomhet er viktig. Samtidig krever det mye tid og arbeid. Det er ikke alltid enkelt å få logistikken til å gå opp når vi i tillegg har to små barn å ta vare på, sier ekteparet.

Men de får det til. Åtte års erfaring med denne type kirkedrift, først i Australia og så i Sveits, kommer godt med.

Sjømannspresten parkerer bilen på gårdsplassen utenfor huset til Anne Lise (80) og Melvin (82) Ellefsplass.

– Kom inn, kom inn, stå nå ikke der ute i snøværet! ropes det fra døråpningen.

Hjemme hos Melvin og Anne Lise Ellefsplass som har bodd i byen i over 50 år.

Ekteparet flyttet til Genève da han fikk jobb på CERN i 1961.

– Tenk så lang tid det har gått!

Ekteparet fikk to barn og to barnebarn, som ikke bor lengre enn en time unna. Likevel kan det bli lange og ensformige dager. Inne i stuen har de dekket bord med vafler og kaffe. Praten går lett. De husker godt da den første sjømannspresten kom til Sveits, og de mimrer om alle gangene de gikk på gudstjeneste, og Norgesferiene. Men nå er det slutt, både med gudstjenester og hjemreiser. Helsen tillater dem ikke å gå så mye ut. Derfor er sjømannskirkens hjemmebesøk så ekstra viktige.

– Det er bare så utrolig fint at du kommer hit til oss altså, sier Anne Lise Ellefsplass og trykker hånden til sjømannspresten.

En drøy time senere tar Lena Rebekka Risnes farvel for å rekke å hente barna i barnehage og på skole.

TRAVLE HVERDAGER

Neste dag lar sjømannspresten bilen stå og tar trikken til en annen kant av byen. Hun skal møte Therese M.U. Pankratov (43) som jobber som rådgiver i FN, og Maria Skeie-Chemaly (39) som er FN-ambassadørens assistent.

– Det som kjennetegner mange av dem som bor og jobber her, er at de er veldig travle. Fritidsproblemer finnes ikke. Derfor må vi gjøre det enkelt for dem å møte oss. Da blir det en del lunsjer, sier Risnes på vei inn i en restaurant like om hjørnet fra FN-bygget.

De tre kvinnene har møttes mange ganger før, og som nordmenn flest er de opptatt av å snakke om det kraftige snøværet. Men ikke bare det.

– For meg er det veldig viktig å holde på de norske tradisjonene, språket og det kirkelige, særlig på grunn av barna, svarer Pankratov på spørsmål om det er behov for en sjømannskirke i byen.

Cafétreff med FN-ansatte Maria Skeie-Chamaly og Therese M.U. Pankratov.

Trebarnsmoren fra Oslo har bodd i Frankrike de siste ti årene. Men det hindrer dem ikke i å kjøre over grensen til Sveits, for å være med på det meste sjømannskirken arrangerer. Alt fra gudstjenester og taco-kvelder til camping turer og aktivitetsdager. Pankratov er også med å drive søndagsskolen i leiligheten som sjømannskirken eier, siden barna ikke lærer om religion på skolen.

– Kulturen, både i Sveits og i Frankrike, er veldig ulik den norske og derfor er sjømannskirken så viktig. Her er det for eksempel uvanlig at barn får leke ute og bli skitne. Da er det deilig å være sammen med likesinnede som lar barna leke i søla, sier hun og ler.

– Blir dere med til fjells på søndag? spør sjømannspresten.

– Det er klart. Skiene er allerede tatt frem, forsikrer Maria Skeie-Chemaly og Therese Pankratov.

FJELLGUDSTJENESTE

Så er vi tilbake på det hvitkledde kirke gulvet i Jurafjellene, 1228 meter over havet. Bålplassen er klargjort og på alteret av snø former to skistaver et kors. Samlingen skulle begynt klokken 12. Men nå, ti minutter over, har ingen dukket opp. Bortsett fra solen da, som mot alle odds skinner fra blå himmel.

– Jeg tror folk sliter litt med parkering, sier sjømannspresten og kikker litt nervøst på klokken og opp mot bakkene.

Og så, like etterpå, skimtes en liten gruppe over haugen. Og så en til. Noen kommer med akebrett, andre på ski. Snart er over 40 små og store samlet på plassen med den provisoriske sjømannskirken. 

Mens mange av barna finner hverandre og går rett i akebakken, slår foreldrene seg ned i «kirkebenkene» av snø hvor de holder varmen ved bålet. Klokken 12:30 tar Ole Jakob Risnes opp ukulelen og stemmer i barnesangen «Når det stormer». Friluftsgudstjenesten er i gang. Bak alteret står sjømannsprest Lena Rebekka Risnes i prestekjole og med lue. Hun ønsker menigheten velkommen og løfter armene mot himmelen: «Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.»

Del