Sorgtungt farvel

Sjømannskirken i New Orleans har holdt sin siste jazzgudstjeneste.

TEKST INGE MØRLAND FOTO ARKIV/INGE MØRLAND

Evig liv gjelder dessverre ikke for sjømannskirker. Etter 110 år i storbyen ved «Ol’ Man River» var det ubønnhørlig slutt for en av organisasjonens mest populære og lengstlevende stasjoner. Søndag 28. august var menigheten samlet til den siste jazzgudstjenesten i sjømannskirken på 1772 Prytania Street.

Takknemlighet

Avgjørelsen ble tatt 18. juni, under Sjømannskirkens generalforsamling i Bergen.

– Det er med stor ydmykhet jeg fremmer forslaget om at en kirke skal legges ned. Samtidig er det også i takknemlighet over alt denne kirken har fått bety for så mange gjennom alle disse årene, sa utenlandssjef Jan Tommy Fosse.Siden desember 2014 har han jobbet sammen med stab, kirkeråd og frivillige i New Orleans for å finne alternative og realistiske muligheter for fortsatt drift.

For noe måtte gjøres: Over flere tiår har skipstrafikken gått ned, kolonien har blitt eldre og mindre, og de få gjenværende norske bedriftene bidro ikke lenger til en markant tilflytning. Sjømannskirkens gjestehus, som åpnet i 2004, ga heller ikke det nødvendige løftet.

– Sjømannskirker blir opprettet og nedlagt ettersom behovene endrer seg. Slik har det alltid vært. Med et synkende brukergrunnlag må vi erkjenne at virksomheten i New Orleans dessverre ikke lenger er riktig forvaltning av våre ressurser, og ta konsekvensen av det, sa Fosse til delegatene.

– Det er smertefullt å miste sjømannskirken sin. Det er smertefullt å ta en avgjørelse for mennesker på den andre siden av jordkloden og si «beklager, vårt oppdrag i New Orleans over». Men nå er tiden kommet for at dette kapittelet i Sjømannskirkens historie skal lukkes, og så vet vi allerede at nye kapitler skal åpnes andre steder.

Fast plassering  I 1968 flyttet Sjømannskirken inn i nye lokaler på Prytania Street, etter 62 år på ulike adresser i byen. Bildet er fra en jazzgudstjeneste i fjor.

Enstemmig

Etter utenlandssjefens orientering, fikk generalforsamlingen se et gammelt filmopptak fra 1970-tallet. Dette regnes som gullalderen for sjømannskirken i byen. Da kunne det være over 200 sjøfolk innom på hverdagene og fullsatte kirkebenker på søndagsgudstjenestene.

– Det er ikke lett å stå her i dag. Jeg har følt på kroppen det som har skjedd i New Orleans de siste årene, og jeg kjente igjen mange av ansiktene som ble vist på filmen, sa Liv Munro til delegatene.

Hun representerte kirkerådet i jazzbyen og leste opp en hilsen fra menigheten, som hun selv var en del av i over 45 år.

– De som besøker kirken i dag er først og fremst musikere og turister fra Skandinavia. De har selvsagt vært velkomne de dagene eller timene de var innom, men vi innser at dette ikke er godt nok grunnlag for å drive en sjømannskirke. Vi kan heller ikke være kirke for dem som kun ønsker å kjøpe norske matvarer til jul.

– De andre som bruker kirken er nordmenn som har bodd i New Orleans over lengre tid. Den eldste er over 90 år, og kommer hver onsdag til lunsj og andakt. For henne og flere andre er det uaktuelt å oppsøke en amerikansk menighet. De føler seg ikke hjemme der. Gamle og syke som regelmessig har fått besøk av sjømannspresten er også bekymret, og spør: Hvem skal nå komme med nattverd og snakke norsk med oss?

Liv Munro mener delegatene gjør rett i å stemme for nedleggelse i New Orleans etter de retningslinjer organisasjonen har i sine styringsdokumenter, men:

– Vi håper dere forstår hvor vanskelig dette vedtaket er for de fleste i menigheten, sa Munro før hun overlot kirkens skjebne til generalforsamlingen.

Ordstyrer presenterte forslaget til vedtak: Sjømannskirkens faste virksomhet i New Orleans

opphører fra 1. september 2016. Delegatene strakk sine gule nummerlapper i været.

Enstemmig vedtatt.

Siste jazzgudstjeneste  Sjømannsprest Frank T. Skofteland, legger ikke skjul på at det har vært tøffe uker og måneder, selv om nedleggelsen var ventet. Her fra en gudstjeneste i fjor.

Vemodig

Da nyheten om New Orleans ble publisert på Sjømannskirkens Facebook-side lot ikke reaksjonene vente på seg. Ord som «Trist», «Tragisk» og «Leit», preget kommentarfeltet. Det var mye fortvilelse, men også forståelse:

«Jeg tror alle sjømannskirker blir nedlagt. De som eventuelt blir tilbake er turistkirker der nordmenn drikker seg fra sans og samling, og barna går for lut og kaldt vann».

«Er det bare tullinger som styrer?».

«Jeg flytter til New Orleans neste uke og hadde sett frem til besøk og gudstjenester. Kirken var faktisk nummer én på listen over steder jeg ville gå».

«Veldig trist, men samtidig betryggende at Sjømannskirken alltid forsøker å få mest mulig ut av de ressursene den har».

Musikere i jazzmiljøet i Norge uttrykte både takknemlighet og sorg over nedleggelsen.

«Dette er leit. Sjømannskirken har vært en betydningsfull arena og døråpner til New Orleans-kulturen for oss musikere».

«Sjømannskirken i New Orleans har hatt enormt stor betydning for jazzinteressen i Norge».

«Møtet med Sjømannskirken fikk meg til å revurdere hele min oppfatning av kirke og kristendom. Nå er ikke kirken i Norge lenger et fremmed hus for meg. Jeg går til gudstjeneste nesten hver søndag og er også engasjert i menighetsarbeidet».

Besøkstjeneste

Hva som skjer med kirkebygget i Prytania Street er fortsatt uklart, men ordene på den hvitmalte murveggen er hugget i stein:

«Den norske sjømannskirke i New Orleans, bygget til Guds ære, 1968».

– Selv om Sjømannskirken i New Orleans nå er lagt ned, forsvinner vi ikke helt fra havnebyen. Ansatte fra Sjømannskirken i Houston vil gjennom en månedlig besøks tjeneste opprettholde kontakten med norsk næringsliv, feire gudstjenester og besøke syke og eldre, sier utenlandssjef Jan Tommy Fosse.

Eiendommen er taksert til rundt én million amerikanske dollar, og huser både boliger, kapell, gjestehus, og en romslig hage med svømmebasseng og lekeplass. I vedtektene står det at inntekter fra et eventuelt salg vil tilfalle Sjømannskirken sentralt.

Det jobbes også med muligheten for at en lokal investorgruppe skal overta bygningene på tomten og drive arbeidet videre under et annet navn, men det blir uansett uten Sjømannskirken på eiersiden.

– Hvis andre vil overta de flotte lokalene og sørge for at det fortsatt blir et norsk og kirkelig møtested i New Orleans, så er det selvsagt mye bedre enn at kirken blir revet eller solgt og brukt til andre formål, sier Jan Tommy Fosse.

Reportasjen er hentet fra Sjømannskirkens blad, HJEM, nr. 5-16.