Ikon: /media/442398/32-berlin_klausheymach_10.jpg

Ny giv i gammelt hus

Etter 23 år langt ute i Vest-Berlin har Sjømannskirken nå kommet tettere på nordmennene i byen.

Ny giv i gammelt hus

Etter 23 år langt ute i Vest-Berlin har Sjømannskirken nå kommet tettere på nordmennene i byen.

Tekst: Erle Marie Sørheim/Foto: Klaus Heymach. Video: Morten Opedal. Reportasjen har stått på trykk i HJEM nr. 3 2019.

En passende vid port og en frodig bakhage leder inn til Sjømannskirkens nye lokaler i Berlin. Det gule toetasjes murhuset lyser opp i bakgården og har vært kirkens tilholdssted det siste drøye året. Etter 23 år som leietaker i den svenske Victoriaförsamlingen i Wilmersdorf, valgte Sjømannskirken i fjor å gjøre et offensivt bytte og flytte nærmere sentrum.

Her, på grensen mellom bydelene Kreuzberg, Schöneberg og Mitte ligger kirken rett ved den populære parken Gleisdreieck og handlegaten Bergmannstraße. Den norske restauranten Munchs Hus er heller ikke langt unna.

Samtale rundt kaffebordet. F.v. operasangerinneTonje Haugland, sjømannsprest Kristin Heskje, pensjonert sjømann Aage Sundby og tidligere førskolelærer Grete Angelsen Hesebeck.

GAMMEL TIL UNG. Vi har satt oss ned på leseværelset for å ta en prat med sjømannsprest Kristin Heskje, kontormedarbeider Kjersti Hesthagen, den tidligere førskolelæreren Grete Angelsen-Hesebeck og pensjonert sjømann Aage Sundby om hvordan sjømannskirkehverdagen er i dag, og hvordan det har vært å starte opp i en helt ny del av byen.

Flyttingen er et valg som er i takt med byens generelle utvikling. Mye har endret seg i Berlin siden kirkens oppstart i 1995, også nordmenns bo-vaner.

– På den tiden bodde det flest på vestsiden av byen, forteller Hesthagen.

Hun og Angelsen-Hesebeck har vært aktive i Sjømannskirken helt siden starten. Den gang var det mange norske kvinner som var gift med tyske menn og som hadde behov for et sted å snakke norsk.

– Du kan på mange måter si at vi har gått fra å være en gammel menighet til en ung menighet. I dag er det mye mer barnefamilier og unge folk som kommer, sier de to kvinnene.

Det vitner en av sjømannskirkens mest populære aktiviteter også om, småbarnstreffet. Det arrangeres i kirkens lokaler, men også i den tidligere øst-berlinske bydelen Prenzlauer Berg, der det nå er svært mange norske barnefamilier som bor.

Småbarnstreffene er populære både for voksne og barn i Berlin. Tone Knutson Holmgren tenner lys sammen med barna.

– Flyttingen, og det at vi ikke eier våre egne lokaler, gjør det lettere for oss å være mobile og oppsøkende, sier sjømannsprest Kristin Heskje.

– Det er viktig at vi er synlige, treffer folk der de er. Vi samarbeider tett med flere av de andre norske institusjonene i byen, som ambassaden, den norske roklubben, studentorganisasjonen og den halvt norske kinoen «Il Kino».

Kristin Heskje var prest i Oslo før hun begynte i stillingen som sjømannsprest i fjor. Hun ble dermed den første presten som startet opp i de nye lokalene i Berlin. Sjømannskirken har inngått et samarbeid med den tyske menigheten Jesus Christus Gemeinde, som eier det gule menighetshuset og kirken som ligger i parallellgaten.

Kirkebygget, som er fra 1964, er under oppussing, derfor er mye av kirkens aktiviteter foreløpig lagt til menighetshuset.

Ingen sjømannskirke uten vafler. Grete Angelsen Hesebeck og Kjersti Hesthagen sørger for at det er nok hjerter til alle som vil ha.

SJØMANN I STORBYEN. At Sjømannskirken skulle etablere seg i innlandsbyen Berlin kan virke noe ulogisk når man først tenker på det. Her var det verken norske skip eller norske sjøfolk i sikte, men med mandatet som norsk kirke i utlandet ble det likevel naturlig å etablere seg i storbyen.

Rundt 900 nordmenn oppholdt seg her i første halvdel av 1990-årene, hovedsakelig forretningsfolk, barnefamilier, kunstnere og studenter. Samtidig påpeker Kjersti Hesthagen at den tyske hovedstaden faktisk har en av Europas største innlandshavner. Langs elva Spree ligger det en rekke havneanlegg, og ved hjelp av tyskernes sinnrike kanalsystem kan man seile til Hamburg fra Berlin.

Også i blant de besøkende gjenspeiles kirkens maritime utgangspunkt. Aage Sundby er pensjonert sjømann med sjømannskirke-erfaring fra sine år på sjøen.

– Den gang kom sjømannsprestene om bord, og hadde gjerne med seg lokalaviser, de var veldig viktige for oss. Etter å ha bodd en stund i Berlin bestemte han seg for å oppsøke sjømannskirken selv.

– Først og fremst ønsket jeg å få snakket litt norsk. Jeg er ikke veldig religiøs, mer spirituell, og det er ikke alt i Bibelen jeg er enig i. Likevel merket jeg med en gang at miljøet var godt og åpent her. Jeg følte meg umiddelbart velkommen.

Å bli aktiv i sjømannskirken fikk også noen overraskende følger for Sundby.
– Jeg hadde for eksempel aldri trodd jeg skulle tenne lys i en kirke før!

Sjømannskirken i Berlin har en egen litteraturgruppe. I det siste har de blant annet lest Helga Faltlands "En moderne familie".

KIRKE, KUNST OG KULTUR. Berlin er en av Europas store kulturhovedsteder. Det merkes godt på de rundt tusen nordmennene som bor fast i byen, og på sjømannskirkens program.

– Kulturkveldene med foredrag, konserter og bokpresentasjoner er en viktig del av det vi driver med, forteller sjømannsprest Kristin Heskje.

– Og vi vil gjerne lage et enda klarere konsept rundt dem. Det er så mange norske kunstnere og musikere her, vi vil gjerne engasjere dem. Samtidig er det viktig at vi ikke bare starter opp en rekke ulike arrangement uten å vite hva folk egentlig ønsker og har behov for, sier hun.

En gruppe som utviklet seg ut i fra ønsket om å gjøre mer enn å bare «skravle» er kirkens litteraturgruppe.

De møtes en gang i måneden og leser norske romaner. I det siste har de blant annet lest Helga Flatlands «En moderne familie». Grete Angelsen-Hesebeck er en
av initiativtagerne.

– Vi diskuterer oss fram til en liste over bøker vi vil lese på starten av hvert halvår, og så hamstret vi bøkene når vi er på norgesreise, eller bestiller dem samlet for å spare porto. Under samtalen kommer det tydelig frem at de nok
er like kulturglade som den gjennomsnittlige nordmann i Berlin.

BEGYNNER Å BLI HUSVARME. Kristin Heskje og Kjersti Hesthagen svermer over sjømannskirkens siste tilskudd, lokalt ansatte Tone Knutson Holmgren.

– Hun er en utrolig dyktig pianist og kan en rekke andre instrumenter i tillegg. Det er en fryd å høre henne spille, sier Heskje.

Grunnet Holmgrens talenter har kirken også startet opp en babysang-gruppe på torsdager, og er i ferd med å gå til innkjøp av et nytt piano som skal stå i den nye kirken.

Det tar tid å bo seg inn i et nytt område. Bare det å finne fram til hvor ting lå var en utfordring i starten, men nå begynner både ansatte og besøkende å føle seg hjemme. Som alle kirker, er også Sjømannskirken et sted folk oppsøker ved spesielle anledninger. Da et terrorangrep rammet byens julemarked i 2016, merket de økt pågang.

Julebasaren og 17. mai er viktige dager for å få nordmennene i byen til å bli kjent, og fortrolige med, de nye lokalene. For til tross for at mange også trivdes i Wilmersdorf har flyttingen gjort at byen ligger for deres føtter, og mange flere nordmenn i Berlin har nå plutselig en norsk kirke i nærheten.

Å finne de nye lokalene var som å få tolv rette på tipping, innrømmer de. De hadde ikke trodd de skulle ha så flaks så fort. Det er nesten til å bli troende av, eller som Kjersti Hesthagen sier:

– Hvis vi ikke hadde trodd på Gud før, ville vi i hvert fall ha gjort det nå!

Vil du bli mer kjent med Sjømannskirken i Berlin? Les mer her.