Ikon: /media/442376/marianne-n-og-studentprest-sverre-tofte.jpg

Utenlandsstudent – på godt og vondt

Marianne Nilssen er på vei for å prate med sjømannspresten om noe hun grubler på.

Utenlandsstudent – på godt og vondt

Marianne Nilssen er på vei for å prate med sjømannspresten om noe hun grubler på.

Tekst: Solrun Dregelig/Foto: Morten Opedal

Marianne Nilsen (27) smiler med hele ansiktet idet hun kommer ut av Syddansk Universitet på Fyn i Danmark. 

– Det gikk kjempebra. Jeg trenger bare å flikke litt på språket og drøftingsdelen.

Fysioterapistudenten hatt en vellykket veiledning på masteroppgaven. I kveld skal yndlingslaget Liverpool spille, og hun skal møte vennene på pub. Livet smiler, men det er likevel noe som bekymrer. 

Marianne Nilsen (27) er en av 15 000 nordmenn som er ute i verden og studerer. Det er hun glad for.

MER UTADVENDT.

Skal du gjøre som Marianne Nilsen og 16 prosent av alle norske studenter - å studere utenlands? Da gjør du noe smart, mener Nilsen, som ønsker å dele av sine erfaringer- på godt og vondt- til alle som tar det modige valget.

For syv år siden flyttet hun fra Oslo til Aalborg, hvor hun tok en bachelor og jobbet i to år. Deretter flyttet hun videre til Danmarks tredje største by, Odense, for å ta en master i fysioterapi.

- Så klart det var skummelt å dra til et land hvor jeg ikke kjente noen. Samtidig er jeg utrolig glad for at jeg gjorde det. Her har jeg ikke bare fått nyttig kunnskap jeg kan ta med meg til norsk helsesektor, jeg har også utviklet meg mye som person, sier hun.

Den tidligere sjenerte jenta fra Oslo, har blant annet blitt mye mer utadvendt.  

- Siden jeg ikke kjente noen, måtte jeg jo bare ta kontakt med folk. Nå har jeg fått mange nye venner jeg ikke ville blitt kjent med i Norge, sier hun på vei ut av Syddansk Universitet på Fyn der hun har jobbet med masteroppgaven.

27-åringen har også lært seg flytende dansk. Dermed har hun fått innblikk både i dansk humor og kultur, som hun setter stor pris på.

- Danskene prater mye mer enn oss nordmenn, og jeg synes de på mange måter er flinkere til å nyte livet. Jeg tror og håper jeg også har blitt bedre til det, sier hun i det hun svinger beinet over sykkelstangen og tråkker i retning sentrum av Odense. Der skal hun møte sjømannsprest Sverre Tofte.

Marianne følte seg fryktelig ensom da hun startet masterstudiet i Odense.

FRYKTELIG ENSOM.  Den omreisende sjømannspresten for studenter, som har samtaler med studenter i alle landene i Vest-Europa, har vært fin å prate med de dagene som ikke har vært så gode. For utenlandsstudiene har også bydd på utfordringer vedgår Nilsen. Særlig godt husker hun dagen for snart to år siden da hun dro fra mange venner i Aalborg, til Odense hvor hun ikke kjente noen. Foreldrene, som hadde hjulpet henne med å flytte, hadde dratt hjem. I leiligheten, omringet av pappesker, sto 27-åringen igjen alene. Aller helst ønsket hun å nyte sommerdagen med noen. Kanskje gå i en park å grille og spille kubb. Men, det var ingen å ringe, og hun begynte heller å pakke ut av eskene.

– Da følte jeg meg fryktelig ensom. Jeg kunne ikke vente med å starte studiene for å bli kjent med noen, sier hun.

I fysioterapiklassen hennes var det èn annen nordmann hun raskt ble kjent med. Nilsen sørget også for å bli en del av en studiegruppe. For å få venner utenfor studiet, begynte hun på håndball og gikk på sosiale tilstelninger i regi av ANSA. Som Liverpool-fan fikk hun seg etter hvert også et miljø innenfor supporterklubben.

HJELPER Å PRATE. Men selv i dag, med stort nettverk, kjenner 27-åringen av og til på ensomheten. Hun er i godt selskap, for hele 32 prosent av utenlandsstudentene sier de ofte eller svært ofte kjenner seg ensomme ifølge Studentenes helse- og trivselsundersøkelse.

– For min del tror jeg det har mye å si at jeg bor alene. Da blir det mange middager og kvelder i ensomhet. Masterstudiet er dessuten mindre sosialt enn bacheloren fordi det legges opp til å jobbe mer selvstendig.

I tidligere samtaler med sjømannspresten, har den vonde følelsen ofte vært tema.

– For mange er det tabu å si “jeg er ensom”. Jeg fikk derfor inntrykk av at jeg var den eneste som hadde det slik. Når jeg pratet med presten, forsto jeg at vi er mange. Det var en god trøst. Å sette ord på følelsen gjorde det også lettere å fortelle om den til andre.

- Når man er ensom er den viktigste medisinen å møte folk.

KULTURKRASJ. I dag kjenner flere venninner til Nilsens ensomhetsfølelse, noe som har gjort at de også har lettet på hjertet. Slik har hun skapt et sterkere fellesskap med andre i samme situasjon.

– Når man føler seg ensom er det veldig lett å isolere seg, mens den viktigste medisinen er å møte folk. Sjømannspresten dyttet meg i riktig retning, sier hun før hun omsider står ved inngangen til kafeen hvor Tofte venter.

Gjensynsgleden er stor. De to gir hverandre en lang klem før Marianne, som er den mest språkkyndige av dem, sier til kelneren at hun “må” få en meny.  «Må», på norsk «kan», er ett av mange ord og uttrykk som skapte misforståelser i starten, forklarer hun.

– Det “må” jeg godt forstå, ler Sverre Tofte. Jeg har selv hatt en god del misforståelser med “rar”.

Sverre Tofte, sjømannsprest for studenter, er en god lytter og veileder for studenter i alle landene i Vest-Europa.

Sjømannspresten er jevnlig på besøk i landet hvor rundt 2000 norske studenter befinner seg. Nest flest etter Storbritannia.

– Det å bo i Danmark oppleves for mange studenter som like langt hjemmefra som Italia. Begge steder kan de ha utfordringer med å uttrykke og forstå humor og smalltalk, noe som kan hindre dem i å bli kjent med lokalbefolkningen. De er langt fra familie og venner, og sliter gjerne med eksamensangst og ensomhet, sier Tofte.

NORGE ELLER DANMARK.I møte med studentene er han først og fremst et medmenneske. En person som lytter, og i noen tilfeller også en veileder. Slik han vil være for Marianne i dag. Hun sukker litt før hun legger frem det som tynger henne. 

– På mange måter føler jeg meg dansk, og jeg stortrives her, både med vennene og i kulturen. Her har jeg en identitet, men om jeg drar hjem “hvem er jeg da?”. I Norge må jeg starte helt på nytt og bygge et nettverk. Det gruer jeg meg til, sier hun.

- Det kan jeg kjenne meg igjen i, sier presten som selv var utenlands som sjømannsprest i til sammen 13 år, før han for et år siden flyttet hjem til Norge med Lørenskog som base.

Marianne Nilsen synes det er vanskelig å bestemme seg for om hun skal bli i Danmark, eller reise hjem til Norge hvor hun må starte på nytt. Da er det godt å lufte tankene med sjømannspresten.

De prater om hva som holder henne her, og hva hun eventuelt kommer hjem til. Til slutt gir presten Marianne en hjemmelekse. Før neste samtale skal hun skrive ned hvordan hun tror livet vil se ut om ti år dersom hun blir i Danmark, og dersom hun flytter til Norge.

– Jeg håper det vil hjelpe deg å ta et valg, sier Tofte før de begge reiser seg.

Sammen går de ut i den regnfulle gaten før de går hvert til sitt. Tofte skal møte andre studenter som trenger å lufte tankene sine, og Nilssen skal hjem for å finne frem supporterutstyret til Liverpool. Bekymringen hun kjente på i sted føles ikke lenger så tyngende. Livet godt, og i kveld skal hun være en like stor livsnyter som danskene rundt henne.

Vil du vite mer om Sjømannskirkens arbeid for studenter i utlandet. Les mer her.

ANSA har også et tilbud for studenter som sliter. Les mer her.